Valget avgjort i Tsjetsjenia

I DAG GÅR

tsjetsjenerne til valgurnene for å velge ny president. Utfallet er imidlertid gitt på forhånd. Med gulrot og pisk har Moskva sørget for at alle seriøse motkandidater til den sittende, Moskva-utnevnte president Akhmed Kadyrov er ute av valgkampen: En kandidat ble tilbudt en stilling som president Putins spesialrådgiver, en annen trakk seg - etter sigende etter en telefonoppringning - av personlige årsaker, og hvor overtalelse ikke nyttet. En tredje kandidat ble utestengt av valgtekniske årsaker. Hva får Moskva til å satse så tungt på Kadyrov, en mann som på 1990-tallet erklærte Moskva hellig krig, og som ifølge hans egen (nå tidligere) medieminister ville kunne oppnå bare 2- 3 prosent oppslutning i et fritt og rettferdig valg?

Svaret ligger først og fremst i at russiske myndigheter nok en gang har kjørt seg fast i en væpnet konflikt i Tsjetsjenia og desperat søker å vise at de har situasjonen under kontroll. Forrige gang, i forbindelse med den første Tsjetsjenia-krigen (1994- 96), endte det hele med et forsmedelig nederlag hvor russiske styrker til slutt måtte trekke seg ut og Moskva innrømme republikken de facto selvstyre. Kombinasjonen av sviktende militær evne, internasjonal kritikk og et sjeldent tilfelle av omfattende russisk grasrotmobilisering mot krig gjorde at terskelen for på ny å gå inn i Tsjetsjenia var høy. I perioden 1996- 99 var Moskva tilsynelatende mer opptatt av å forhindre en spredning av konflikten enn å forsøke å løse problemene i Tsjetsjenia.

Høsten 1999 tok imidlertid begivenhetene en ny vending. Tsjetsjenske grupper gikk da inn i naborepublikken Dagestan for å etablere en islamsk republikk. Opinionsskiftet kom allikevel først i forbindelse med flere bombeeksplosjoner i Moskva og andre byer samme høst. Myndighetene var raskt ute med å hevde at tsjetsjenske grupper sto bak. Og en ny militær operasjon i Tsjetsjenia fikk solid støtte. Denne sendte ikke bare russiske styrker tilbake til Groznyj, men var også en avgjørende faktor for den raske oppbyggingen av Vladimir Putins personlige popularitet i forkant av presidentvalget i 2000. Umiddelbar suksess på slagmarken ble imidlertid snart snudd til en langtrukken konflikt. De tsjetsjenske styrkene gikk raskt over fra forsvarskrig til geriljataktikk. Den andre Tsjetsjenia-krigen ble til en lavintensitetskonflikt med hyppige trefninger og et høyt antall ofre - først og fremst sivile.

FRA INTERNASJONAL

kritikk til oppfordring om politisk dialog

Den første Tsjetsjenia-krigen førte til omfattende internasjonale protester mot russiske myndigheters overdrevne maktbruk. Etter 11. september 2001 har imidlertid den offisielle kritikken av den russiske krigføringen i Tsjetjsenia i det store og hele forstummet. Russiske myndigheter har fått internasjonal aksept for at tsjetsjenske separatistgrupper er å regne som terrorister. I forbindelse med Putins statsbesøk i Norge i 2002 strakk ikke statsminister Bondevik seg lenger enn til å oppfordre den russiske presidenten til å finne en politiske løsning på konflikten.

Og det er det russiske myndigheter nå hevder de er i ferd med å gjøre. Systematisk skifter de ut det juridiske og politiske grunnlaget for en selvstendig statsdannelse som tsjetsjenske ledere forsøkte å bygge opp på 1990-tallet. Tidligere i år ble en ny grunnlov innført etter en omstridt folkeavstemning. Denne uken vil Tsjetsjenia få en ny folkevalgt president, og innen kort tid vil republikken etter alt å dømme også få et nytt parlament.

RENT UT OVER

å være nok et ledd i det Kreml betegner som en «normalisering» av situasjonen, er søndagens valg også viktig med hensyn til den etterlyste forhandlingsviljen i forholdet mellom Moskva og Groznyj. I 1997 ble Aslan Maskhadov valgt til tsjetsjensk president med Moskvas velsignelse. Etter at russiske styrker igjen gikk inn i utbryterrepublikken høsten 1999, har imidlertid Putin konsekvent avslått å snakke med Maskhadov. Dette har i sin tur umuliggjort forhandlinger: Ved å slå Maskhadov i hartkorn med mer ytterliggående grupperinger innenfor den tsjetsjenske separatistbevegelsen har Moskva avskåret seg selv fra muligheten til en politisk løsning på konflikten. Dette søker man nå å rette på med dagens presidentvalg. Riktignok har Kadyrov ingen innflytelse over separatistbevegelsen - i de kretser oppfattes valget mer som en provokasjon - men Moskva vil få en sårt tiltrengt forhandlingspartner. Heretter vil Moskva kunne avfeie oppfordringer om politisk dialog fremfor militær maktbruk ved å vise til løpende forhandlinger mellom Kreml og Tsjetsjenias lovlig valgte president.

Normalisering, men til hva? Til tross for løfter om normalisering er det ingen ting som tyder på at presidentvalget vil bringe oss nærmere fred i Tsjetsjenia. Valget er nok en russisk potemkinkulisse: Det gir et skinn av demokrati, men bak fasaden er de grunnleggende problemene fortsatt like uløste.

FIRE ÅR ETTER

at den nåværende militære offensiven ble innledet, synes det russiske militærapparatet ute av stand til å pasifisere den tsjetsjenske opprørsbevegelsen. Dette demonstreres igjen og igjen ved tsjetsjenske nålestikkoperasjoner dypt inn i det som offisielt sett er føderalt kontrollerte områder. I et forsøk på å stanse angrepene gjennomfører russiske styrker opprenskingsaksjoner som i første rekke rammer sivilbefolkningen. Føderale styrkers ofte brutale fremferd bidrar gjerne mer til å øke oppslutningen om separatistene enn til å nøytralisere dem. Det er ingen ting som tyder på at presidentvalget vil kunne bidra til å bryte denne onde sirkelen.

På tsjetsjensk side vil sannsynligvis valget bidra til ytterligere å marginalisere Aslan Maskhadov. Riktignok avfeier separatistene søndagens valg som illegitimt, og Maskhadov vil etter alt å dømme fortsatt fremstå som den sterkt fragmenterte separatistbevegelsens nominelle leder. Det faktum at Tsjetsjenia heretter vil ha to rivaliserende folkevalgte presidenter, vil imidlertid neppe på sikt tale til Maskhadovs fordel. Maskhadov representerte i utgangspunktet den mer moderate, nasjonalistiske delen av separatistbevegelsen. De siste årene har vi imidlertid innad blant separatistene sett en tyngdeforskyvning i retning radikal islamisme. Maskhadov er dermed etter alt å dømme på vei ut, og en ny og mer uforsonlig generasjon tsjetsjenske opprørere er i ferd med å stå frem. Dette er «krigsgenerasjonen», unge tsjetsjenere som knapt nok kan minnes noe annet væpnet konflikt. Gjennom selvmordsbombere og gisselaksjoner, slik vi var vitne til i Dubrovka-teateret i Moskva i fjor høst, er denne gruppen i ferd med å bringe konflikten over i en kvalitativt ny fase.