KOMMENTARER

Nederland

Vant valget, langt til makt

Det skal mye til før Geert Wilders fra ultra-høyre blir Nederlands statsminister, skriver Einar Hagvaag.

VINNER: Men kan valgvinneren Geert Wilders fra ytre høyre bli statsminister i Nederland? Vanskelig blir det å samle et flertall blant de folkevalgte i parlamentet. Her fra valgkvelden. Foto: RUT / Splash News / NTB
VINNER: Men kan valgvinneren Geert Wilders fra ytre høyre bli statsminister i Nederland? Vanskelig blir det å samle et flertall blant de folkevalgte i parlamentet. Her fra valgkvelden. Foto: RUT / Splash News / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Utfallet av parlamentsvalget i Nederland overrasket så godt som alle. Ikke bare hadde meningsmålingene tatt grundig feil, men også landets omdømme som liberalt og tolerant fikk et alvorlig sår. Ytre høyre, Frihetspartiet (PVV) med Geert Wilders som sjef, kom inn som den klare vinneren. Nederland, som mange tenker på som kosmopolitisk og liberalt, har mange reaksjonære og ultra-konservative innslag.

Wilders og PVV får nå 37 seter i Andrekammeret. Det er 20 flere enn etter valget i 2021 og en alle tiders topp. Det er langt sterkere enn valgforbundet mellom Arbeiderpartiet (PvdA) og Grønne Venstre (GL), under ledelse av den tidligere visepresidenten i EU-kommisjonen, Frans Timmermans, som får 25 seter. Like bak kom de konservative liberale i Folkepartiet for Frihet og Demokrati (VVD) under Dilan Yesilgöz med 24 seter.

Målingene hadde spådd et tilnærmet dødt løp mellom Timmermans og Yesilgöz, noe det for så vidt ble, men de hadde ikke spådd de to klart bak Wilders. På forhånd sto Pieter Omtzigt, en utbryter fra kristeligdemokratene i CDA, med partiet Ny Sosial Kontrakt (NSC) fram som «mannen på vippen», som kunne avgjøre om Timmermans til venstre eller Yesilgöz til høyre skulle danne regjering. Partiet kom inn med 20 folkevalgte.

13 år med Mark Rutte som statsminister for liberale regjeringer, er definitivt over. Partiet hans, VVD, gikk under Yesilgöz tilbake fra 34 til 24 medlemmer i Andrekammeret.

Valgforbundet av Arbeiderpartiet og Grønne Venstre gikk fram fra forrige valg og fikk 25 folkevalgte. Derimot gjorde den nye Bonde- og Borgerbevegelsen (BBB) under Caroline van der Plas et langt dårligere valg enn ventet. De fikk sju folkevalgte.

Dette fører til store endringer av styrkeforholdene i Tweede Kamer, Andrekammeret. 15 partier har nå plass i salen og utgjør et stort politisk mangfold.

Så store endringer har ikke skjedd i parlamentet før. Nederland er det som statsvitere kaller et konsosiert demokrati, hvor de politisk-kulturelle familiene, som alle er i mindretall, har delt på makt og goder i et århundre. Kryssende skillelinjer går mellom fattig og rik, utkant og storbyer, sekulære og religiøse, protestanter og katolikker, protestanter og gjenreformerte protestanter (kalvinister), bønder og byfolk, gammeldags og moderne, livsnytere og pietister. Politikk er forlikets kunst fordi ingen partier kan vinne flertall alene. Velgerne har tradisjonelt bare skiftet mellom partier som er godtatt innen sin familie.

Geert Wilders har det greit i sitt eget parti, der han er det eneste medlemmet og partieier. Han kan gjøre som han vil. Utover ham har partiet bare tilhengere og velgere. Han må antas å ha full styring over alle de 37 i partigruppa i salen. Men å bli statsminister og danne regjering blir langt vanskeligere. Han må jo få med seg ytterligere 39 folkevalgte for å oppnå et flertall. Dersom flere av partiene nær den politiske midtbanen opprettholder såkalt «politisk karantene» for ytre høyre, så har de stemmer nok til å holde Wilders borte fra makta.

Wilders gjorde en del grep i valgkampen for å slippe ut av «politisk karantene». Han har sluttet med sine hatske utfall mot «marokkanerne», som i hans munn omfatter flere enn de som kommer fra Marokko. I 2008 ble han dømt for oppfordring til hat og i 2010 for «kollektiv fornærmelse» mot marokkanerne. Nå sier han at det ikke er på tale å forby Koranen og stenge moskeene. Den slags gjorde et samarbeid med andre partier umulig.

Men han vil gjenopprette grensene og bygge «demninger mot innvandring». Han snakker om folkeavstemning om utmelding fra EU. Og han vil i alle fall ha «milliarder» og mye makt tilbake fra EU til Nederland. Klimapolitikken er «en ubetalelig tåpelighet», sier han. Han skjuler ikke sin forståelse for president Vladimir Putin i Russland og er imot å sende våpen til Ukraina. Noe av dette kan finne gjenklang i noen andre partier, og noe ikke.

Den som trolig endret det politiske omdømmet til Wilders blant noen velgere på høyresida, er Dilan Yesilgöz, avgående justisminister og arvtaker etter Rutte i VVD. I august ville hun legge partiet noe lenger til høyre enn Rutte. Hun foreslo et mulig regjeringssamarbeid med Wilders, blant annet for å bremse innvandring. Dermed legitimerte hun Wilders for første gang. Like før valget forsøkte hun å ro baklengs ved å si at hun ikke ville være med i noen regjering ledet av Wilders. Men skaden hadde skjedd, og hun ble ikke hørt.

Dersom Wilders hadde fått med seg Yesilgöz med VVD, Omtzigt med NSC og van den Plas med bondepartiet BBB, ville det ha vært et trygt flertall på 88 av de 150 stemmene i Andrekammeret.

Men etter valget sier Yesilgöz at hun ikke vil være med i noen regjering med Wilders. «Vi vil gjøre ei regjering av sentrum-høyre mulig, men fra en annen rolle», sier hun. Det vil si å stå utenfor, og støtte noe som egentlig ville bli ei regjering av ytre høyre sammen med noen andre partier - hvem det nå måtte bli. Dette har åpenbart satt så vel Omtzigt og Caroline van der Plas i knipe, fordi det blir vanskelig å gå sammen med Wilders uten å få hjelp fra Yesilgöz til å temme Wilders ved regjeringsbordet. Sosialdemokratene og de grønne under Timmermans kommer ikke til å hjelpe Wilders til makta. Hva da?

I Nederland, i motsetning til i nabolandet Belgia, har det alltid vært mulig å stable ei regjering på beina etter et valg. Regjeringer kan falle etter kort tid, men nyvalg før man har klart å danne regjering, er noe som aldri har skjedd, sier statsviteren Tom van der Meer ved Universitetet i Amsterdam, til avisa El País i Spania.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn