DEBATT

Grønt skifte:

Vårt neste industrieventyr

Vi må finne de gode løsningene, bære byrden og risikoen sammen – og vi skal høste gevinstene sammen: Tusenvis av arbeidsplasser og inntekter til fellesskapet gjennom eksport og skatt.

OMSTILLING: Klarer vi å snu trenden, redusere utslippene og stoppe klimaendringene? Det er ingen vei utenom, og ingen av oss har råd til å la være, skriver kronikkforfatteren. Foto fra klimabrølet utenfor Stortinget: Berit Roald / NTB
OMSTILLING: Klarer vi å snu trenden, redusere utslippene og stoppe klimaendringene? Det er ingen vei utenom, og ingen av oss har råd til å la være, skriver kronikkforfatteren. Foto fra klimabrølet utenfor Stortinget: Berit Roald / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Ole Erik Almlid
Ole Erik Almlid Vis mer

Hvis Norge og resten av verden skal løse vår tids største og mest komplekse utfordring, er vi nødt til å ha minst to tanker i hodet samtidig. Derfor reagerer jeg på den svart-hvite fremstillingen i Magnus Marsdals innlegg om NHO og det grønne skiftet i Dagbladet 6. oktober.

De neste ti årene har vi eksamen: Klarer vi å snu trenden, redusere utslippene og stoppe klimaendringene? Det er både klimaforskerne og politikerne tydelige på at vi må. Samtidig må vi skape arbeidsplasser og inntekter på omstillingen. Det er avgjørende for at fremtiden også skal være et godt sted å leve.

Hvem er «vi»? Jo, det er oss alle. Deg og meg. Verdenssamfunnet. Myndigheter og næringsliv. Statsledere, bedriftsledere og «vanlige folk». For ordens skyld: Norske kapitaleiere er ikke bare de rikeste blant oss, men også «vanlige folk» – og de betaler også skatt. Alle har et ansvar, alle må gjøre en innsats for det grønne, og alle må trekke i samme retning. Det er ikke enten-eller, men både-og.

Innen 2030 skal Norge halvere klimagassutslippene, samtidig som vi skal sikre jobb og velferd til alle. Som Marsdal helt riktig antyder: Det kommer ikke til å skje av seg selv. Det vil kreve mye av oss alle, og vi blir nødt til å løse krevende dilemmaer og ta vanskelige valg underveis. Men det er ingen vei utenom, og ingen av oss har råd til å la være.

Marsdal bommer i sin beskrivelse av hva NHO og bedriftene ber om. Vi mener selvsagt ikke at staten skal «øse ut milliarder i investeringsstøtte», og at «vanlige folk» skal bære risikoen. Ingen mener heller at kapitaleierne skal vente på sidelinjen til de «kan stappe milliardene i egen lomme». Det er i beste fall kunnskapsløst fremstilt, og det ville heller aldri fungert i den virkelige verden.

Tvert imot: Vi tror bedriftene og de som jobber der, er klimaløserne. Den gode nyheten er at vi ser det allerede: I landet og verden rundt viser bedriftene vei.

Hos Norcem i Brevik bygges verdens første fullskala karbonfangstanlegg på en sementfabrikk. På Herøya skal utslipp tilsvarende mer enn 300.000 personbiler med fossilt drivstoff fjernes ved å elektrifisere Yaras ammoniakkfabrikk. I Mo i Rana og Arendal viser Freyr og Morrow at batterier kan bli Norges neste grønne industrieventyr.

De siste årene har NHO jobbet med å finne og analysere områder hvor Norge har muligheter i den grønne omstillingen. Blant annet har vi identifisert store muligheter i grønne elektriske verdikjeder som bl.a. havvind, batterier og hydrogen.

Analysene viser at vi kan realisere et samlet omsetningspotensial om lag tilsvarende dagens omsetning fra olje- og gassindustrien. Det vil også bety mange nye, grønne jobber: For eksempel har Sintef anslått at vi kan skape 50.000 arbeidsplasser innen havvind innen 2050.

Det er godt nytt for kloden at flere andre land nå satser tungt på grønn næringsutvikling. Samtidig er det fare for at avstanden fra Norge til andre land blir større på flere områder hvis vi «ligger på været» og venter. Flere undersøkelser tyder på at vi sakker akterut i det globale, grønne kappløpet. Det kan koste både oss og morgendagens arbeidstakere dyrt om vi ikke handler nå.

KLIMAKRISE: Boris Johnson, Storbritannias statsminister, holdt en meget engasjert tale vedrørende klimakrisen under FNs generalforsamling i New York 22. september. Video: AP Vis mer

NHO har derfor bedt norske politikere ta aktive grep for å gjøre det nødvendige mulig: Satse på klimaløsningene, føre en aktiv europapolitikk, legge til rette for å utvikle nødvendig kompetanse for det grønne skiftet, få fart på utviklingen av kraftnettet, sikre raskere konsesjonsprosesser – og ordninger som gir god risikoavlastning på områder som bedriftene ønsker å utvikle. En aktiv politikk betyr å bruke alle virkemidler for å legge til rette for at norske bedrifter kan ta, og holde, posisjoner i den globale konkurransen.

Det grønne skiftet krever felles innsats fra oss alle. Vi må finne de gode løsningene, bære byrden og risikoen sammen – og vi skal høste gevinstene sammen: Tusenvis av arbeidsplasser og inntekter til fellesskapet gjennom eksport og skatt.

Dét er samfunnskontrakten vår, og den ligger i trepartssamarbeidet.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer