Fattigdom fjernes ikke med et pennestrøk. Verken av en rød eller blå regjering. Skal vi hjelpe flere ut av fattigdom, må vi først anerkjenne at årsakene til at folk er fattige er mange og at de kan være sammensatte.

Under finanskrisen i 2008 kunne vi se 40 meter lange køer til Fattighuset i Oslo. Da ble landet styrt av Arbeiderpartiet og hovedstaden av Høyre. Under Koronakrisen ser vi nå tilsvarende køer, men rollene er byttet om: Høyre leder regjeringen, mens Oslo styres av Arbeiderpartiet.

Populistiske utspill om hvem som bryr seg eller ikke bryr seg om fattigdom kler ingen politiske partier. Dette er en felles utfordring som krever felles innsats. Det krever at vi evner å løfte blikket og ser nærmere på årsakene til fattigdom. Derfor blir det for enkelt når politikere som kaller køene til fattighuset et politisk svikt, samtidig mener at skatteøkninger løser problemet. Stoltenberg-regjeringen hadde arveavgift, høyere formuesskatt, høyere selskapsskatt og høyere personskatt. Likevel var det kø til Fattighuset og det ble 15 000 flere fattige barn under de rødgrønne.

Problemet i Norge er ikke at staten er fattig, mens næringslivet flyter over av penger. I krisen vi står i nå er det staten som er rik og store deler av næringslivet som sliter. 200 000 mennesker går arbeidsledige, mange som en direkte følge av koronatiltak. Det gjør vondt å høre beretninger om foreldre som må spinke og spare som aldri før fordi de går ledige. Det gjør også vondt at mennesker mister livsverket sitt og må slå seg konkurs. Det viktigste vi gjør for å hindre at flere av disse havner permanent i køen til Fattighuset, er å sørge for at de har en jobb å komme inn i eller tilbake til når Norge åpner opp. I tillegg må vi ta tak i de underliggende årsakene til fattigdom.