Det er på tide å ta i bruk tiltaket som mange politikere og helsetopper drøyer med å diskutere i offentligheten: vaksineplikt. Det er forståelig. Ingen ønsker å rokke ved den grunnleggende tilliten til helsemyndighetene. Og det er slett ikke uproblematisk å kreve at mennesker skal ta del i noe de i utgangspunktet ikke ønsker. Men i krevende tider må man også ta krevende beslutninger.

Selvsagt skal vi ha rom for alle meninger. Og selvsagt skal frivillighet prøves først. Det har også vært gjort til gagns. Men det ser ikke ut til at bønnfallinger, informasjon og statistikk er tilstrekkelig for å få med seg andelen av voksne mennesker som ennå er uvaksinert.

For det er ingen tvil, vaksinasjon er den beste veien ut av denne galskapen, slik det er og har vært veien ut av meslinger, tuberkulose, kopper og polio. For å nevne noen. I teorien er jeg også imot vaksineplikt. Men teori og praksis er ikke alltid sammenliknbare størrelser. Så hvorfor skal hele samfunnet betale prisen for at et fåtall ikke vil vaksinere seg?

Som medlem av samfunnet må man også ta hensyn til andre som befinner seg i det. Det er grunnprinsippet i samfunnskontrakten. Hvor mange flere mennesker skal dø, bli syke og miste jobbene sine på grunn av noen få menneskers rett til å hevde sin personlige frihet? Den personlige friheten er ikke endeløs.