DEBATT

LHBTQI+:

Veien vekk fra hatet

Faren ved å peke på muslimer som en gruppe vi ikke identifiserer oss med, skaper en selvoppfyllende profeti som både øker risikoen for muslimhat, mer generell sosial uro og gjensidig gruppetenkning.

MER UTSATT: Elisabeth Stubberud ved transkulturelle studier forteller at det å være skeiv er å være mer utsatt for vold. Særlig er transpersoner utsatt, skriver kronikkforfatteren. Her fra Pride-markering i Napoli. Foto: Jessica Lettieri / Pa Photos
MER UTSATT: Elisabeth Stubberud ved transkulturelle studier forteller at det å være skeiv er å være mer utsatt for vold. Særlig er transpersoner utsatt, skriver kronikkforfatteren. Her fra Pride-markering i Napoli. Foto: Jessica Lettieri / Pa Photos Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Vi kan slå fast først som sist at trans- og homofobi finnes, islamsk og annen religiøs ekstremisme finnes. Dette er en uting vi må kjempe mot, men måten vi gjør det på kan kanskje overraske. Islamsk hat mot lhbtqi+ er blitt satt kraftig på agendaen de siste ukene og i seg selv er dette ikke særlig galt eller feil.

GJØR INNTRYKK: I dokumentaren «Stacey Dooley overnatter» besøker reporteren familier litt utenom det vanlige. I den nyeste sesongen overnatter hun hos 70 år gamle Sherry, som livnærer seg som sadist. Video: Rød Løper / NRK Vis mer

Men om vi velger å fokusere utelukkende på dette kommer vi ikke videre. Veien bort fra hatet er gjennom ansvarlig fellesskap, dialog og samarbeid. Ikke gjennom å fordele skyld og synd. Dessverre var vi som fellesskap tidlig ute med å peke på islam.

Men elefanten i rommet er ikke en enkelt gruppes hat, for akkurat muslimske aktører har vi snakket om i snart 20 år og vel så det. Den virkelig store elefanten er vårt felles hat, fordi alle former for hat kan inspirere til terror.

I psykologien kaller vi fenomenet med å peke på spesifikke grupper og understreke forskjellene mellom oss og dem for utgrupper, altså at vi definerer en samling av mennesker som ikke en del av vårt fellesskap. Gjerne basert på overflatiske karakteristikker. Psykologisk har denne tenkningen mange funksjoner. For det første bidrar den til å sveise sammen vår egen gruppe, skape ro i rekkene og forsterke meningsfellesskap.

Utgrupper er også utmerkede kandidater for syndebukker. En annen, og viktigere funksjon i denne sammenhengen er at den også skaper psykologisk avstand. Når vi nå avkrever at spesifikt muslimske ledere skal ta avstand til hatet mot lhbtqi+, gå i pride-tog og liknende, så avgrenser vi også hatet til å være et begrenset problem som ikke er knyttet til oss.

Det er komfortabelt, for slik kan vi også skape psykologisk avstand til volden og hatet. Men slik fritar vi også oss selv fra ansvar og det tjener verken vi, lhbtqi+ eller muslimer på.

Hatet mot lhbtqi+ er utbredt i samfunnet vårt. En ting er høyreradikale bevegelser som har agitert mot «homolobbyen» i årevis og har lhbtqi+ som et uttalt fiendebilde, men det begrenser seg ikke til dette. Mainstreampolitikere på Stortinget nekter også å gå i Pride, enkelte er til og med åpent stolt over å ha gått inn for en begrensning i skeives rettigheter.

Elisabeth Stubberud ved transkulturelle studier forteller at det å være skeiv er å være mer utsatt for vold. Særlig er transpersoner utsatt. 30 prosent har opplevd fysiske og seksuelle overfall, 40 prosent rapporterer om trakassering på arbeidsplassen. Dette er ikke et hat avgrenset til marginale grupper. Det er et samfunnsmessig gjennomgripende problem som finnes på alle nivåer.

Olav Elgvin viser i sin doktorgrad blant annet at det å gi muslimer representasjon og inklusjon også øker sannsynligheten for at det muslimske samfunn både vil tilpasse seg norske verdier og samfunn og ta det i forsvar. For eksempel var norske muslimske ledere viktige aktører for å løse den diplomatiske krisen og unngå boikott av Norge i etterkant av karikaturstriden.

Motsatt, når det oppstår tvil om denne representasjonen, synker også viljen til dialog, forsvar av det norske sivilsamfunn og tilpasning. Det er altså en gjensidig dynamikk som enten kan forsterke eller senke forskjellene.

Faren er at vi ved å peke på muslimer som en utgruppe skaper en selvoppfyllende profeti som både øker risikoen for muslimhat, mer generelt sosial uro og mer gjensidig utgruppetenkning, hvor ulike grupper tenker negativt om hverandre og skylder på hverandre for sin ulykke. Det er vi ikke tjent med og det er et brudd med norsk, vellykket samfunnstradisjon.

Den kloke tilnærmingen vil være å jobbe aktivt for å beholde muslimer i folden, forsterke dialogmodellen og det samarbeidende systemet vi har etablert helt fra starten av arbeiderbevegelsen og fram til i dag. Målet må være økt ansvarlighet og forståelse for de generelle problemene.

Dette vil være gunstig for oss som storsamfunn, for det muslimske samfunnet og for lhbtqi+ personer.

Bare på den måten kan vi fjerne grunnlaget og inspirasjonen for hatefulle handlinger. Ettersom samarbeidet mellom muslimer og norsk storsamfunn i liten grad er formalisert i lov eller forskrift er dette samarbeidet nå skjørt. Desto større grunn for å hegne om det og forsvare det vi har fått til så langt. Terror og frykt kan aldri få endre vår samfunnsordning.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer