Etter corona trenger både Norge og verdenssamfunnet mer vekst til nye arbeidsplasser, helse, velferd og løfte de mest sårbare ut av fattigdom. Samtidig viser vitenskapelige rapporter og naturen selv med all tydelighet, hvordan mange av jordas tålegrenser allerede er overskredet.

Risikoen øker for å sette igang vonde sirkler hvor ekstreme naturhendelser og sosiale bruddlinjer forsterker hverandre forbi ugjenkallelige vippepunkter. Det synes ikke være noen vei videre.

Dette er mange miljøengasjertes dilemma, og leder dem til å fordømme vekst og forbruk mens de påfører andre skamfølelse for dette. Mens venstresiden på sin side utpeker kapitalisme, ulikhet og profitører som de skyldige. Og høyresiden angriper en ut-esende stat og skylder på manglende globale miljøavgifter.

Men alle tre kritikkene bommer. Problemet er verken vekst, kapitalisme eller stat i seg selv, men den ressurssløsingen som er innbakt i 1900-tallets industrielle vekstmodell. Og med sløsing mener jeg systemisk overforbruk av både natur og mennesker.

Ett eksempel er en vanlig burger hvor 95 prosent av kaloriene fra avlingen går tapt på vei fra jord til munn og uten at næringsstoffene gjenvinnes. Et annet er å rive høybygg for å sette opp et nytt med høyt energiforbruk og nye byggematerialer av stål og betong. Et tredje er fattigdom og økonomisk utenforskap hos etniske minoriteter som dermed ikke får bidra.