KOMMENTARER

Velkommen til 2050. Klimapolitiet er i gatene

Noen vil erstatte demokratiet med en autoritær stat for å vinne klimakampen. La oss forfølge den tanken, skriver Geir Ramnefjell.

MILJØKAMP: Aktivister fra Extinction Rebellion under en aksjon i Oslo. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
MILJØKAMP: Aktivister fra Extinction Rebellion under en aksjon i Oslo. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Velkommen til 2050.

Klimapolitiet er i gatene. Kledd med hjelmer og i opprørsuniform, slår de ned på demonstrantene som marsjerer under en rekke faner i det lange opptoget.

De protesterer for retten til å kjøre sine gamle fossildrevne kjøretøy, mot nye vindkraftanlegg og mot å sortere den jævla søpla. Det har blitt populært, og en del av motstandskampen, å brenne søppelet sitt hjemme på tomta. Det er i ferd med å bli uhåndterlig. Politiet må stadig rykke ut til boligområder i byene.

Enkelte steder har myndighetene bare måttet gitt opp. Bålene brenner nær sagt kontinuerlig. Den aldrende Sylvi Listhaug, tidligere leder i Fremskrittspartiet – nå omdøpt til Frihetspartiet – fører an i demonstrasjonen, men settes i håndjern og føres bort til skrik og skrål.

Det var ikke meningen av den autoritære klimastaten skulle begynne å fengsle sine meningsmotstandere. Etter en serie demonstrasjoner i årevis, med tilløp til voldelige innslag, og med stadig mer søppelbrenning i gatene, er nå likevel arrestasjoner blitt vanlig. Sensurlover er på trappene. Klimastaten har fått sine første samvittighetsfanger.

Samvittighetsfanger – uten samvittighet, lyder det avfeiende ironisk fra klimadiktaturets tilhengere i sosiale medier.

DEMONSTRERER: Extinction Rebellion demonstrerer i Oslo. Video: Celina Morken Vis mer

Det er ikke slike framtidsdystopier vi er vant å lese når temaet er klima. Det er gjerne stigende havnivå og samfunnskollaps på grunn av klimaendringene i seg selv, som er ingrediensene. Økonomen Jørgen Randers (77), en pioner i norsk klimabevegelse, gjør det likevel aktuelt å dyrke fram en alternativ dystopi.

I Klassekampen lørdag erklærte han nok en gang at han er tilhenger av en autoritær stat, i klimakampens navn.

Siden Randers var med på å utgi boka Limits to growth i 1972, som seinere er solgt i 30 millioner eksemplarer, har han gjentatt budskapet om at veksten til slutt vil føre til kollaps. Å løse problemet vil kreve høyere skatter, mer regulering, forbud og subsidier., og Randers har gitt opp troen på at det vil være mulig å sikre politisk flertall for dette. Befolkningen tenker for kortsiktig. Markedet klarer det ikke, fordi endringene ikke er lønnsomme i et investorperspektiv, mener han.

Løsningen til Randers blir dermed den autoritære staten.

Spørsmålet er bare: Hvorfor det?

Randers er tilhenger av Kinas autoritære handlingskraft og femårsplaner. Kina bygger ut mye fornybar kraft. Det kan like mye sies å være et resultat av et enormt økonomisk handlingsrom og industriell kapasitet, som et utslag av det autoritære. Det er dessuten fristende å spørre en million undertrykte uighurer, og Hongkongs befolkning som har mistet sitt demokrati, om de vil være med på applausen.

Den autoritære modellstaten Randers ser for seg, finnes rett og slett ikke.

Autoritære vendinger i andre store land gir snarere motsatt resultat. Trump i USA, og Bolsonaro i Brasil, er eksempler på hvordan autoritære ledere dyrker kamp mot klimatiltak, ikke for.

Den største gåten er likevel denne: Hvorfor reise til autoritære stater på andre siden av jordkloden på jakt etter vellykket klimapolitikk, når vi har den her på vår dørterskel?

Verdens mest vellykkede klimapolitikk er kortreist, og utvikles i EU – en samling av noen av verdens mest velutviklede demokratiske stater.

I samarbeid klarte disse landene å overoppfylle målene sine for utslippskutt innen 2020. Demokratiene kverner videre sammen i Brussel mot nye mål. EU legger nå siste hånd på verket for å bli «klar for 55» - som betyr 55 prosent utslippskutt innen 2030.

Jørgen Randers vil nok mene at denne kommentaren karikerer ideene hans. Hans konkrete forslag for Norges del er å etablere et overhus som skal legge føringer for alt som har med klima å gjøre.

Randers glemmer bare at det liberale demokratiet allerede har utviklet mekanismer som likner på dette: Grunnlover, og menneskerettigheter, som Norge har forpliktet seg til.

Grunnlovens såkalte «miljøparagraf», paragraf 112, var utgangspunktet for klimasøksmålet som kom opp for Høyesterett i 2020. Det endte ikke i medhold, men satte ny presedens for krav om kartlegging av klimakonsekvenser i forbindelse med oljeutbygginger. Saken er også anket inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, hvor den har høy prioritet.

Et klimasøksmål i en autoritær stat er selvsagt utenkelig. Slike stater har ganske enkelt ikke rettssikkerhet.

Det kan virke rart å bry seg mye med hva en enkelt miljøpionér mener. Det som i tillegg er synd, er at Randers’ prinsipper om planetens tålegrenser er viktige. Idétradisjonen han var med på å starte, er på mange måter grunnlaget for utviklingen av radikal klimapolitikk som sikter mot null utslipp og bevaring av natur, som i for eksempel EU.

Når klimaarbeidet likevel har gått så treigt, er det mange som med god grunn mister tålmodigheten. Sivil ulydighets-aksjoner er blitt en del av det daglige nyhetsbildet. Aksjonister limer seg fast til galleriet på Stortinget, fester seg fast til tennisnettet under French Open, eller setter seg i veibanen på hovedinnfartsåren til Trondheim midt i rushtida. Sivil ulydighet er legitimt. Disse menneskene har ikke nødvendigvis gitt opp demokratiet, men det er et varsko.

Randers bruker sin tyngde til å tilby en autoritær åpning. Det kan villede gode krefter. Å forfølge en antidemokratisk linje er en sikker oppskrift på politisk radikalisering og marginalisering. Bare spør gamle, angrende AKP(m-l)ere.

Politikk er alltid interessekamp. Demokratiske institusjoner er bygget for å løse interessekampen på fredsommelig vis, slik at alle kan alle slå seg til ro med resultatet – også den som har tapt.

Den som vil erstatte denne prosessen med noe autoritært, må være forberedt på å håndheve politikken med makt i stedet. Tanken om klimapolitiet banker snart på døra.

Den som vil forkaste demokrati, og kle seg i rustning i en autoritær klimakamp, sikrer ikke en bedre framtid. Den garanterer heller at framtida blir ufri, og dermed elendig – uansett hvordan det går med utslippene.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer