Velkommen til den frie verden

Vi må vel kunne koste på oss, i ei helg som denne, å ønske Slobodan Milosevic velkommen til den frie verden.

DET VAR EN TRIUMFFERD for en nesten samlet verden da Slobodan Milosevic ble overlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag torsdag kveld. Det var en milepæl for en internasjonal rettsorden da uskarpe bilder fredag morgen viste en Milosevic som ble ført inn fengselsportene av to vakter. Bildene var uskarpe og flimrete, men budskapet krystallklart og sterkt: Med bøyd hode og tunge skritt ble verdens mest ettersøkte mann ført inn i et FN-fengsel. Der venter en tiltale for forbrytelser mot menneskeheten som ganske sikkert blir utvidet til en tiltale om folkemord, den strengeste i folkeretten. Der venter en lang rettssak, og ganske sikkert fengsel på livstid.

I BEOGRAD BLE MILOSEVICS tur til Haag ikke oppfattet som noen triumfferd. En vantro president Vojislav Kostunica sa natt til fredag at utleveringen var grunnlovsstridig. Det er en oppfatning som utvilsomt har et poeng, siden den serbiske regjering satte den jugoslaviske konstitusjonsdomstolens pålegg til side da de utleverte Milosevic i all hast. Men etter sjokket over utleveringen er det igjen relativt rolig, og det er ingen stor dramatikk i den føderale statsministeren Zoran Zizics avgang fredag, så lenge det ikke mobiliserer folk ut i gatene. Sjokkert og vantro var også Milosevics kone, der hun satt utslått i bilen sin utenfor Beograd sentralfengsel natt til torsdag, og lurte på hvorfor ingen fengselsbetjenter ville møte henne og følge henne inn i fengselet til sin mann. Hun trodde ikke det hun hørte: at Slobodan Milosevic var sendt ut av landet.

MEN DET VAR HAN. Og historien om utleveringen av Milosevic er langt fra over i jugoslavisk politikk. Folk med sans for symbolikk - og de er mange blant serbere - har merket seg at utleveringen skjedde 28. juni. Det er samme dag som det myteomspunnete slaget i Kosovo Polje sto i 1389, da serberne tapte slaget mot tyrkerne, men vant noe viktigere, nemlig sitt martyrium. Og det er dette martyrium - selvbildet som et lidende folk - som har ridd den serbiske nasjon i alle år siden, og som Milosevic utnyttet for alt det var verdt i sine kriger.

MEN DET ER BARE for et fåtall serbere Milosevic nå framstår som martyr. Nesten daglig graves nå massegraver opp i Serbia. Det er massegraver fylt med albanere fra Kosovo som ble drept før og under krigen i 1999, og fraktet til Serbia for at sporene etter ugjerningene skulle skjules. Alle serbere merker dessuten på kroppen etterskjelvene av Milosevics styre. Landet er et av de aller fattigste i Europa. Og belønningen for utleveringen var nesten 12 milliarder kroner cash, utbetalt, for regjeringen til Zoran Djindjic. Det er et språk folk forstår, og penger som utvilsomt kommer godt med i et knekt land som ikke bare skal bygge veier og industri etter krigen, men også politisk troverdighet. Og foreløpig ser det ut til at de fleste er villige til å svelge den litt beske smaken av det som likner Judas-penger.

JUDAS-PENGER ELLER IKKE. Det var ikke i krigsforbryterdomstolens sjefanklager Carla del Pontes tanker da hun fortalte om fangsten av og framtida til Fange nummer 1. Hun prøvde knapt å skjule sin triumf da hun litt kokett sa at hun prøvde å legge bånd på sine følelser. For det er en viktig seier for ideen om et internasjonalt rettssamfunn at Milosevic er tatt. Altfor lenge har mistenkte og ettersøkte krigsforbrytere på Balkan kunnet gå rundt i frihet og peke nese til det internasjonale samfunn. «Det er en skandale at Radko Mladic og Radovan Karadzic ennå ikke er arrestert,» sa del Ponte, og henviste til general Mladic, eller «Bosnias slakter», som han også er kalt, og Karadzic, poeten og de bosniske serbernes president, som var ansvarlig for bombingen og beskytningen av Sarajevo.

DE ER DE NESTE store fiskene som vil havne i del Pontes garn. Og nå er det ikke lenger noen som tviler på at de om ikke lenge vil være i Haag. I Jugoslavia er det både en juridisk og en psykologisk barriere som er brutt med utleveringen av Milosevic. Internasjonalt er også en barriere brutt ved at det er en tidligere statssjef som er utlevert.

FN HAR OPPRETTET to krigsforbryterdomstoler, en for det tidligere Jugoslavia, og en for Rwanda. Ambisjonen er at man skal slippe å opprette flere. Spørsmålet blir hypotetisk, men det er langt fra gitt at et etablert FN-regime som dømte ansvarlige for grove brudd på menneskerettigheter, ville stanset en Augusto Pinochet på 1970-tallet, eller en Slobodan Milosevic på 1990-tallet. For krigens forutsetninger og mekanisme er alltid annerledes enn fredens. Men det krigsforbryterdomstolene gjør, er at de sender et klart signal til verden om et internasjonalt samfunn som bryr seg om at en slags rettferdighet skal seire til slutt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.