KOMMENTARER

Aage Borchgrevink: Helgekommentaren

Velkommen til klageklubben!

Vi skal bygge en mur. En klagemur. Svenskene kan betale for den.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Hva gjør livet verdt å leve?

Spørsmålet lyser stadig sterkere på himmelen etter hvert som høstmørket senker seg over hus og allværsjakker, lik en kappekledd viktoriansk snikmorder som langsomt nærmer seg sitt intetanende offer.

Familie, kjæreste og venner er vanlige svar, men etter at du har fulgt barna til den hundrede fotballtreningen, kjæresten har fylt diesel på hybriden og kompisen har avlyst seilturen fordi han skal på vinsmake-kurs i Rosendal med de nye vennene fra jobben, innser du at svaret er dypere enn som så.

Nei, det som gir styrke og mening i den senkapitalistiske IKEA-butikken vi lever i er noe annet: Muligheten til å ha beina plantet i det rikeste og mest demokratiske samfunnet historien har frembragt og si høyt og tydelig, «Føkk åff!»

Jeg snakker om klaging. Klaging binder, klaging styrker, klaging er det vi alle dyrker. Bare innrøm det. Kanskje du ikke tenker over det, men prøv å gå en hel dag uten å klage. Lykke til, sier jeg bare.

I forskningslitteraturen advarer psykologer mot klaging fordi det angivelig kan forsterke negative tankemønstre og føre til depresjon. På den annen side er det vel ingen som tror psykologene forstår noe som helst. At nordmenn er sytepaver er ikke kritikk, men en hedersbetegnelse.

«Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk?» spør Jokke retorisk i sangen «Her kommer vinteren», og slår fast: «Du ække aleine.» Klaging er nemlig sosial kompetanse.

Noe av det beste er å klage over folk som klager. Klaging er en sjanger som ikke stiller krav til logikk og sammenheng. «Jeg simpelthen orker ikke folk som sutrer,» kan jeg si. Og belønningen får jeg umiddelbart. En varm følelse sprer seg i magen av at jeg er bedre enn dem.

Den første regelen i klageklubben er at de andre er håpløse.

Enda bedre blir det når personen jeg henvender meg til entusiastisk rister på hodet. «Simpelthen hater det,» svarer hen, «at de ikke kan skjerpe seg.»

Den andre regelen i klageklubben er at vi står sammen mot de håpløse.

Klaging skaper varme og fellesskap. Ingenting kan forene en arbeidsplass som en elendig sjef. Hva skal vi med ledere vi ikke kan klage på? Selv legger jeg vekt på å være en dårlig far for å styrke båndene mellom barna. «Dust», sier de og himler med øynene.

Å klage handler ikke bare om å skaffe seg oppmerksomhet og sympati, det er også en politisk strategi. Det gjelder å gjøre seg mest mulig liten, marginal og oversett – da kommer mikrofonene og millionene styrtende.

«Stakkars oss,» sier laksemilliardærene, «skal vi betale grunnrenteskatt bare fordi vi skitner til fjordene og har profittmarginer på 45 prosent?» «Neida,» svarer Stortinget, «bare tulla.»

Den tredje regelen i klageklubben er at klaging nytter.

Den instrumentelle siden av klagingen ligger bak en ny samfunnsmodell. Sutrokratiet har vært med oss i mer enn en generasjon og har vist seg overlegen andre samfunnsmodeller. Før organiserte vi oss for å bygge velferdsstaten. Nå som den er her, holder det å klage.

I mitt nye kurs i praktisk sutrologi på Høyskolen Kristiania foreleser jeg om hvordan klaging over tid har utkonkurrert andre kommunikasjonsstrategier. For et utrent øye kan det virke paradoksalt at nordmenn klager mer nå enn den gang vi objektivt sett hadde det verre.

Trettitallet var preget av arbeidsledighet, sosial nød og konflikt, men klaging var det lite av. Først da folk fikk flere rettigheter og ressurser, tok det av. Men paradokset har en naturlig forklaring. I mer empatiske samfunn er klaging en bedre strategi. Ingen vil lenger være kjipingen som sier nei. Norge i 2020 er simpelthen skapt for klaging.

Selv oppfatter jeg likevel den instrumentelle klagingen som litt triviell. Å klage for å oppnå en fordel er vel og bra, men åndsmennesker foretrekker den rene klaging – den klagingen som ikke har noe annet formål enn seg selv.

Det er først når klagingen er renset for alle formål og hensikter at den tar steget opp fra hopen av ytringer og blir til kunst. Derfor forslår jeg en ny Høstutstilling der nasjonens ypperste talenter kan utfolde seg i klaging.

Mange mener at vi har en gyllen generasjon fotballspillere på gang, men det virkelige gullet finnes i andre disipliner. Unge norske klagere ville dominert ethvert internasjonalt mesterskap. Her er vi antagelig best i verden på utvikling. Dette kan vi leve av etter oljen.

Men siden Norge er et sånt jævla nisseland er det vel ingen politikere som forstår verdien av denne ressursen. Føkk åff!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer