DEBATT

Global opprusting:

Vestens sharialov

På området militærvesen og kapprustning har Vesten en parallell til sharia, en kompakt mur sikrer mot diskusjon av alternativer til den militære verdensorden.

HAVARERT: Etter at enda en i serien av USAs kriger har havarert, er det få pinlige påminnelser om at både Osama bin Laden og Taliban i starten ble støttet frem og opp av USAs hemmelige tjenester, skriver kronikkforfatteren. Her patruljerer amerikanske NATO-styrker utenfor Kabul. Foto: Hoshang Hashimi / AP
HAVARERT: Etter at enda en i serien av USAs kriger har havarert, er det få pinlige påminnelser om at både Osama bin Laden og Taliban i starten ble støttet frem og opp av USAs hemmelige tjenester, skriver kronikkforfatteren. Her patruljerer amerikanske NATO-styrker utenfor Kabul. Foto: Hoshang Hashimi / AP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Fredrik S. Heffermehl
Fredrik S. Heffermehl Vis mer

Taliban har overrasket verden, både med sin raske maktovertakelse og forsonlige utsagn om å ikke ta hevn, verne menneskerettigheter og gi kvinner adgang til utdannelse og yrke. Men den overordnede rammen er sharia-lovene. Vi som lever i et av verdens mest ukorrupte og demokratiske land imponeres ikke av et land hvor idealene er underlagt en religiøs ramme.

SMITTEREKORD: Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad har en oppfordring til uvaksinerte. Programleder: Jostein Sletten / Dagbladet TV Vis mer

En interessant tanke, dette om høye idealer som feiler på grunn av en idé eller tro, tenker jeg. I neste nu farer et ras av bilder gjennom hjernen, fra min egen erfaring. Jeg var, som ferdig jurist, stolt og imponert over vårt demokrati og vår ytringsfrihet. Troen på hvor godt dette fungerte varte helt til jeg rundt 40-årsalderen begynte å ytre meg.

Det ble innledningen til 40 års erfaring om at vi på ett felt har en dyp motsetning mellom idealer og realiteter også i vårt demokrati. Islam er i det minste åpne om dette, vår hjemlige sharia snakker vi minst mulig om. Sannheten er at vårt demokrati, og vår ytringsfrihet, opererer med et underforstått og generelt unntak for en fornuftsstridig idé, troen på sikkerhet ved militær styrke.

Denne troen er irrasjonell og strider mot all vår erfaring, men virker likevel som den er noe nær udiskutabel i alle våre demokratier. Samfunnet kan diskutere hvilke våpen det skal satses på, men ikke hvorvidt stadig mer effektiv dødsteknologi noen gang kan gi sikkerhet til verdens innbyggere.

For tjue år siden skrev jeg om krigen i Afghanistan som folkerettsstridig. Det ble møtt med den samme taushet som min seneste kronikk i Dagbladet, 10. august, om regjeringens baseavtale med USA.

Hos oss havner ikke dissidenter som stiller slike grunnleggende spørsmål i fengsel, de kan komme på trykk og på lufta. Dette gir inntrykk av at demokrati og ytringsfrihet også gjelder her.

Problemet er at de med ansvar for sikkerhetspolitikken aldri behøver å gi svar på spørsmål om grunnleggende svikt i systemet. De vernes også av omfattende hemmelighold som innebærer at det på dette feltet er mye vi ikke vet, ikke kan få spurt om, og uansett ikke får svar på.

På området militærvesen og kapprustning har vi en parallell til sharia, en kompakt mur sikrer mot diskusjon av alternativer til den militære verdensorden. Tilhengere av at landene må samarbeide om folkerett og nedrustning, stemples som villfarne og upatriotiske. Men hvor patriotisk og demokratisk er kampen for endeløs militær kapprustning?

Likevel slipper de som løper ærend for de mektige militær-industrielle interessene å svare for seg. Som for eksempel statsminister Solberg da hun for en uke siden hevdet at Norge hadde «vært i Afghanistan med et FN-mandat».

Med hvilken rett uttalte hun dette? Sikkerhetsrådet kom ikke til enighet om et vedtak i 2001 før formuleringen om militær maktbruk var strøket. NATO-vedtaket var traktatstridig, et terroristangrep utløste ikke solidarisk ansvar, USA var ikke utsatt for noe angrep fra Afghanistan.

Etter at enda en i serien av USAs kriger har havarert, er det få pinlige påminnelser om at både Osama bin Laden og Taliban i starten ble støttet frem og opp av USAs hemmelige tjenester.

Krigene etterlater døde, skadde, voldelige, hevnlystne og traumatiserte mennesker, opptrente krigere og mengder av våpen på nye og tilfeldige, ofte uønskede, hender. Våpenindustrien er sikret gode utsikter til nye strider og nye bestillinger. Når fadesene blir for tydelige til å ignoreres får vi offentlige kommisjoner, nøye selektert, for å sikre at rapportene skal sjenere regjeringene minst mulig.

Militærvesenet står for et gigantisk unntak fra demokrati, i ytringsfrihet, rettssikkerhet, med atombomben som det mest ekstreme. Ikke noe har møtt så mange kyndige og sterke protester gjennom 76 år. For 25 år siden fastslo Haag-domstolen (ICJ), verdens øverste rettsinstans, enstemmig at alle land plikter å forhandle og å lykkes med å avskaffe alle atomvåpen.

Norge slutter seg likevel ikke til traktaten om forbud i 2017 og vi blir medskyldige når vi lar våre to fremste allierte ture frem med videre utvikling og produksjon av atomvåpen.

Rettsstaten undergraves når lovene blir lest med et underforstått unntak i saker om nasjonale og militære interesser. Mordechai Vanunu gjorde verden en stor tjeneste da han leverte bevis for at Israel har atomvåpen. Straffen ble hard, israelske agenter krenket folkeretten da de i 1986 bortførte ham fra London til 18 års tortur i et israelsk fengsel.

Etter 35 år holdes han i fortsatt ufrihet, Israel ignorerer hans juridiske rett til frihet. De fleste internasjonale traktater har unntak for militærvesen og nasjonal sikkerhet.

For et år siden gjennomførte USA riksrettssak mot Donald Trump som hadde søkt å presse Ukrainas president til å få tiltale reist mot Joe Bidens sønn. Dette krenket USAs valglover, ingen hadde noe problem med det utilbørlige presset mot et annet lands rettsvesen. Også norsk rettsvesen kan bli satt under slikt geopolitisk press, men mine forsøk på å få norske juristorganisasjoner til å ta opp problemet har ikke ledet til noe.

Problemet er altså reelt – vi har et tema som dannede jurister helst ikke snakker om.

Et av dokumentene fra Pentagon, som WikiLeaks og Julian Assange avslørte var fra mars 2009, viste hvordan amerikansk etterretning skulle knekke Assange. Det skulle skje med trusler og «rettsforfølgelse» som middel.

Dokumentet etterlater ingen tvil om at taushet og kriminalisering av uavhengig journalistikk var hensikten med å engasjere hundrer av agenter som har overvåket Assange og forhandlet, øvet press på myndigheter og instanser, trukket i tråder i mange land for å fange ham i et juridisk nett som han ikke kommer ut av.

Assange har gjort verden og journalistikken en stor tjeneste ved å avsløre USAs krigsforbrytelser, bl.a. i Irak. Svaret ble en storstilt multinasjonal misbruk av lovene og rettsvesen i urettens tjeneste. En dødelig trussel mot pressefriheten, men militære interesser har igjen forrang fremfor demokrati og menneskerettigheter.

USAs tjue år lange krig mot Afghanistan ble innledet i et krisemøte i Det hvite hus om kvelden 11. september 2001. President Bush ble rasende da Donald Rumsfeld sa at bruk av makt ville stride mot folkeretten: «Jeg bryr meg ikke om hva juristene sier, noen skal få svi (we are going to kick some ass)».

Når det på dette nivå er besluttet at makt skal gå foran rett, ser vi at NATOs politiske og militære ledere, tier, lyver, tildekker og bortforklarer. Et lydig og nidkjært kor med stor stemmekraft forsvarer et militært verdensbilde som er minst like hellig som en sharialov.

Når skal vi, verdens beboere, innse hvor grovt vi blir narret?

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer