De fleste av oss som velger å jobbe som fengselsbetjent, vet ikke helt hva man går til. For det er ikke lett å vite hva som foregår bak murene med mindre du har stått bak dem selv. Enten som innsatt eller ansatt.

Politikerne tror de vet, media tror de vet og befolkningen vi beskytter tror de vet. Utsagn som «innsatte har det altfor godt», «innsatte i norske fengsler bor på hotell» og «innsatte skulle hatt mye hardere straff» er det jeg hører mest, og det illustrerer uvitenheten rundt fengsel og rehabilitering.

Mange jeg har møtt har gjort forferdelige ting, og jeg har alltid i bakhodet at det finnes ofre og pårørende der ute som har blitt utsatt for grusomme handlinger. Jeg tenker på det hver dag, både bevisst og ubevisst. For disse handlingene har innsatte fått en straff. Spørsmålet vi må stille oss selv er hva vi skal gjøre med den tiden de har fått. Skal de straffes med isolasjon, låst dør, gråe murvegger og redusering av sanseinntrykk? Eller skal de få en meningsfull soning med rehabilitering, lærdom og forståelse for hvorfor de havnet der i første omgang?

Jeg bruker store deler av dagen min på å se løsninger der vi blir begrenset. Begrensninger i bemanning, lite ressurser, dårlig eller defekt utstyr, mangel på meningsfulle tilbud til innsatte i form av jobb eller skole, eller begrensninger på grunn av bygningsmasse.