DEBATT

#Sjekkdeg

- Vet ikke hvor lenge vi har mamma

Les Charlotte Klevens sterke historie om mamma Hanne Sofie (65) som lever med uhelbredelig kreft.

FAMILIE: Hanne Sofie og datteren Charlotte Kleven. Foto: Privat
FAMILIE: Hanne Sofie og datteren Charlotte Kleven. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

I 2019 fikk min mamma påvist kreft. Det viste seg å være i livmoren med spredning til eggstokker.

Det var begynnelsen på noe vi ikke visste omfanget av. Det var ikke bare der det var kreft, men det var spredning.

Mamma hadde i forkant av dette gjennomgått mye smerter i magen, men ingen avføringsprøver eller noe avduket hva det kunne være. En akutt hastetur på sykehuset, på grunn av intense magesmerter, avduket kreft.

Herfra gikk det slag i slag og Radiumhospitalet ble koblet inn. I etterkant av dette har det vært cellegiftkurer, operasjon hvor de forsøkte å fjerne det de kunne. Mye kunne de fjerne men MYE kunne ikke fjernes.

- Mye smerter

Kurene fortsatte, og i perioder har det ikke vært mye kurer, også har vi forsøkt kurer igjen. Det er nå spredning til det meste.

Hun er en utrolig sterk dame, som ikke vil gi opp uansett hva. Matinntaket er svært redusert til tross for forsøk på næringsdrikker og annen ernæring.

Seinskader av cellegiften som ustøhet, nedsatt sirkulasjon, og trøtthet, er noen av de tingene hun lever med i hverdagen. Hun har smerter, MYE smerter.

De kommer og går, men i de siste har de vært der hele tiden.

Mamma har da siden dette stått i det med begge beina, håpet på bedre dager og noe som kan gjøres.

Vi vet at mamma lever med uhelbredelig kreft. Vi vet bare ikke hvor lenge vi har mamma. Så vi tar alle dager imot og prøver å gjøre dagene som er gode til de beste!

- Hva hvis?

Men hva hvis? Hva hvis vi hadde sjekket noe tidligere? Hvorfor har hun ikke sjekket seg? Tror rett og slett det da var mangel på informasjon om viktigheten.

Både blant oss unge og de litt eldre. Jeg personlig er nå på sjekk årlig.

Husker jeg var redd, stressa og urolig første gangen. Det gikk jo så bra! Jeg kjente ingenting og gynekologen var det mest behagelig mennesket jeg har møtt.

Teksten er lang og for noen bare ord. Men jeg håper at denne historien kan gi styrke til å ta opp telefonen og bestille en time hos lege og gynekolog! Oppfordre de rundt deg. Vi har ingen å miste.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer