DEBATT

Inflasjonseksperimentet:

Vi bare trykker flere penger

Kapitalismen får ofte skylden for den økende ulikheten, men i realiteten er det pengesystemet vårt som er årsaken til den mer ekstreme utviklingen.

URO: I USA har en inflasjonsbasert pengepolitikk allerede ført til ekstreme forskjeller. Tilliten til myndighetene er sterkt svekket. Opptøyer og uroligheter blir stadig mer vanlig, skriver innsenderen. Her fra stormingen av Kongressen 6. januar. Foto: Leah Millis / Reuters / NTB
URO: I USA har en inflasjonsbasert pengepolitikk allerede ført til ekstreme forskjeller. Tilliten til myndighetene er sterkt svekket. Opptøyer og uroligheter blir stadig mer vanlig, skriver innsenderen. Her fra stormingen av Kongressen 6. januar. Foto: Leah Millis / Reuters / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Den pågående pandemien har omsider ført til oppmerksomhet rundt sentralbankenes pengetrykking. Realiteten er at det ikke bare er i krisetider det trykkes for mye penger. Normalen de siste tiåra er at nye penger trykkes hele tiden, slik at politikerne kan nå sine inflasjonsmål og oppnå kortsiktig økonomisk vinning.

Andreas Bjerkedal
Andreas Bjerkedal Vis mer

Denne måten å drive pengepolitikk på har tilsynelatende ingen rot i økonomisk teori og har lite empiri å lene seg på. Samfunnet later ikke til å være noen god forståelse av hvilke konsekvenser inflasjonspolitikken og pengetrykkingen har for befolkningen.

Måten pengetrykking foregår på, er overraskende for de fleste. Rent praktisk foregår pengetrykking ved at bankene utsteder nye lån. Når du tar opp et lån i banken, blir altså ikke pengene du låner overført til din konto. Pengene skapes, ut av ingenting, på kontoen din, ved at en kundebehandler, eller et dataprogram, skriver inn beløpet du skal låne. Vips, er det mer penger i økonomien.

Pengemengde og gjeld er altså to sider av samme sak. Gjelden, altså pengemengden, i verdensøkonomien, har økt fra om lag 100 prosent av BNP i 1971 til langt over 300 prosent i dag. Dette har skjedd etter at USA kvittet seg med gullstandarden og det ble mulig å trykke penger, uten potensielt å måtte betale tilbake i gull.

Det som har skjedd siden, kan enkelt beskrives gjennom et tankeeksperiment som ble ført i pennen av filosofen David Hume på 1700-tallet. Hume så for seg hva som ville skje hvis pengemengden i Storbritannia femdoblet seg over natta. Han kom, ikke overraskende, fram til at prisene ville femdoble seg, og at alle pengene dermed ville bli verdt en femtedel. Det er dette vi kaller for inflasjon. At prisene øker som følge av større pengemengde, uten at de underliggende verdiene øker.

Siden den monetære gullstandarden ble avviklet i 1971 har vi i Vesten prøvd ut Humes tankeeksperiment i praksis. Forskjellen mellom Humes tankeeksperiment og vårt, er at pengene i vestens inflasjonseksperiment lånes ut, på måten som er beskrevet ovenfor.

De fleste vestlige land opererer i dag med noe så rart som et inflasjonsmål. Altså et mål om at prisene skal øke, uten at verdiene gjør det. Hovedutfordringen med et inflasjonsmål er at konsumprisindeksen, som vi måler inflasjon i, er tungdreven. Det har vist seg å være krevende å få oss konsumenter til å kjøpe stadig mer tannpasta, flere biler, olabukser og hårklipper, noe som er en forutsetning for at konsumprisene skal stige over tid.

Svært lite av de nye pengene går derfor til økt konsum, de går heller til investeringer, særlig i eiendom og aksjer. Derfor stiger aksje- og eiendomsprisene uten at det skjer noe fundamentalt med de underliggende verdiene, altså selve eiendommene eller selskapene. Inflasjon måles imidlertid bare i konsumpriser, derfor fanges ikke inflasjonen i eiendelene opp i statistikkene.

For å illustrere eiendelsinflasjonens substansielle betydning, kan vi bruke 2017, et helt ordinært år, uten særlige økonomiske begivenheter, som eksempel. Det året steg reelt BNP i verden fra $76 milliarder til $79 milliarder, en øking på $3 milliarder (4 prosent). I samme periode steg gjelden med $21 milliarder (27 prosent), hele $18 milliarder mer enn verdiskapningen.

Av disse $18 milliardene gikk bare $2 milliarder (2,5 prosent) til inflasjon i konsumprisene. De resterende $16 milliardene, tilsvarende ca. 20 prosent av verdens BNP, var usynlig inflasjon som gikk til å blåse opp prisene i aksje- og boligmarkedet (eiendelsinflasjon).

Boksen her illustrerer dette:

Vi bare trykker flere penger

Forholdet mellom hvor de overflødige pengene fordeler seg kan også illustreres som et isfjell, der den målte KPI-inflasjonen er det du ser, mens den usynlige eiendelsinflasjonen er under vann. Med vårt 2017-eksempel vil dette sett slik ut:

Inflasjonsisfjellet.
Inflasjonsisfjellet. Vis mer

Hovedutfordringen med overflødig pengetrykking og den påfølgende eiendelsinflasjonen er at den fører til økte forskjeller. De som allerede er formuende får tilgang til mye mer av de nye pengene som trykkes. Når disse pengene investeres i aksjer og eiendom, er det bare personer som har råd til å være eksponert i disse markedene som tjener på oppgangen.

MUNCH: Arkitektene Juan Herreros og Jens Richter fra Estudio Herreros svarer på spørsmål rundt kritikken av det nye Munch. Reporter: Kjetil Stoveland. Video: Magnus Paus / Dagbladet TV Vis mer

Eiendelsinflasjonen, som skyldes pengetrykking og lave, lange renter, har ført til en nærmest uavbrutt oppgang på børsen og i boligmarkedet de siste tiåra. Børsen stiger med over 10 prosent i året og man kan låne penger til under 5 prosent.

Dersom man forstår at dette er en nødvendighet med dagens inflasjonspolitikk, er kredittverdighet og likviditet de eneste reelle begrensningene på hva du kan tjene. Jo mer penger du har, jo større del av formuen kan du være eksponert i disse markedene med. Pengetrykking gjør derfor at formuen til de som har mest øker mest, også relativt sett.

Kapitalismen får ofte skylden for de økende ulikhetene, men i realiteten er det altså pengesystemet vårt som er årsaken til den mer ekstreme utviklingen. Kapitalismen har vært en rådende ideologi i nesten 500 år. Den har hevet levestandarden vår betraktelig, redusert forskjeller og brakt nesten hele verden ut av fattigdom. Det er først etter at vi opphevet gullstandarden og innførte dagens pengesystem, at ulikhetene virkelig har skutt fart.

En økning i ulikheter hadde til en viss grad kunne forsvares dersom pengetrykkingen hadde ført til høyere økonomisk vekst. Den økonomiske veksten er imidlertid nesten halvert siden gullstandarden ble opphevet. Vi baker altså en mindre kake, som fordeles mer ujevnt.

Det er vanskelig å si om pengetrykkingen har direkte skyld i den lavere veksten. Vurderinger av BNP er komplekse, og kan være upresise. Det er likevel ikke ulogisk å tenke seg følgende: Nye penger lånes ut til sektorer med høy kredittverdighet, nemlig finans og eiendom. Disse sektorene bidrar i liten grad til økonomisk vekst. At penger og dyktige mennesker hoper seg opp der hvor produktiviteten er lav, går på bekostning av den resterende, mer produktive delen av økonomien. Dette burde igjen føre til lavere vekst.

I USA har den inflasjonsbaserte pengepolitikken allerede ført til betydelige forskjeller. Middelklassen sliter og tilliten til myndighetene er sterkt svekket. Opptøyer og uroligheter blir stadig mer vanlig. Det har til og med vært snakk om mulighetene for revolusjon. Europa er på samme vei, men utviklingen går saktere her som følge av at høyere skatter sørger for større omfordeling.

HUDFLETTER TRUMP: Under lørdagens høring i riksrettssaken gjorde leder for minoriteten i Senatet, Mitch McConnell, det helt klart hva han syns om stormingen på Capitol Hill og Donald Trump. Vis mer

Med et demokratisk system som oppfordrer til kortsiktighet og populisme, er det enkleste for politikerne bare å smøre økonomien med mer penger, og dermed oppnå kortsiktig stimuli. Norske politikere er i stor grad bundet av USA og Europa sin pengepolitikk, og har i praksis svært lite handlingsrom.

De kan derfor ikke lastes for utviklingen som har vært. Likevel hadde det vært på sin plass med en viss grad av uttalt skepsis til systemet man er en del av.

Myndighetene og sentralbankene må uansett begynne å se at inflasjonseksperimentet vi har utført på oss selv er feilslått, og begynne å se etter måter å komme ut av det. Hvis ikke vil urolighetene garantert tilta, og pengesystemet kan bryte sammen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer