There is no such thing as «away» when we throw things away. In the end, it must go somewhere (Annie Leonard, forfatter av «The story of stuff: How our obsession with stuff is trashing the planet»).

Jordkloden er et lukket system. Det vi hiver blir ikke borte, selv om søppel er ute av syne i borettslagets underjordiske oppsugingsanlegg, eller vi rekker en tur på fyllinga med full henger før jobb, eller vi pliktoppfyllende sorterer i fargeglade poser for optisk sortering. Likevel er det tilrettelagt for at vi kjøper stadig mer, bruker og kaster – selv om det skaper et kjempeproblem for hele kloden. Overbelastningen på klodens ressurser tvinger fram nytenking. Sirkulærøkonomi, eller gjenbruksøkonomi, fremmes som et fornuftig og logisk system som skal berge miljøet.

Dette er ikke nytt. Mennesker har gjennom århundrer handlet rasjonelt, med gjenbruk og sirkulær hverdagspraksis. Inntil for om lag femti år siden, da en økende andel av befolkningen, særlig i den vestlige verden, opplevde et skifte mot overflod. Økende allmenn velstand og sterk vekst i tilgang til stadig billigere varer, ledet oss bort fra fornuftig sirkulærøkonomisk hverdagspraksis til lineærøkonomiens bruk og kast. Vi har som samfunn organisert oss svært ineffektivt. Forenklet sagt: Vi utvinner, bruker og kaster. I det perspektivet blir miljøet taperen. Og til sist oss.