KOMMENTARER

Vi er blitt TV-slaver

Mens kulturlivet ligger med brukket rygg har TV-en tatt over livet vårt.

HETE FØLELSER: «Bridgerton» er verdens, og Norges, mest strømmede TV-serie akkurat nå. Den kan by på eskapisme og sex. Video: Netflix Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Den 25. februar 2020 var jeg på min siste konsert før lockdown. Den britiske rapperen Stormzy var enorm. Både når det gjaldt musikkposisjon og muskelmasse. I løpet av konserten kastet han svettedryppende gensere til publikum – og fikk bh-er i retur. All kleskastingen førte selvfølgelig til at Stormzy raskt sto der i bar overkropp. Etter endt konsert tok han med sin svette og nakne torso, steg ned til publikum og ga klem og selfies til alle som ville ha.

Det var mange som ville ha.

Ti måneder senere fremstår dette som et fjernt minne. Nå er både andre mennesker og levende kulturopplevelser utenfor rekkevidde. Men kulturens død er TV-ens brød. Siden mars i fjor har TV konsolidert sin stilling og blitt viktigere enn på lenge.

Men først tilbake til tristessen: Teatre, kinoer, museer, konsertsaler, barer, ja så å si alt kulturelt, er stengt. Og la oss være ærlige: Digitale konserter og kulturopplevelser er sjelden annet enn stusslige påminnelser om hva vi går glipp av. I tillegg er kulturlivet bekymret for såkalt brain drain. Hvor lenge orker folk å være permitterte før de velger en annen jobb? Hvor mye kulturkompetanse forsvinner til andre bransjer? Man kan ikke forvente at folk skal bli stående i arbeidsløsheten for å holde kulturlivet i gang. Frykten er at infrastrukturen vil være forvitret når vi endelig ser effekten av vaksinen.

Og da vil også økonomien være et problem, selvfølgelig. Etter ti måneder med inntektsknekk er du heldig hvis det er oppsparte midler igjen. Kompensasjonsordninger og skatteutsettelser lar kanskje folk holde hodet over vannet, men en slunken pott vil uten tvil påvirke spillerommet. Det norske kulturtilbudet vil være på sparebluss i mange år framover.

Kultur er i sin grunnleggende form et fysisk møte mellom uttrykk og publikum. Derfor har kun to ting tilsynelatende kommet seg helskinnet gjennom pandemien. Det er litteraturen, hvis vi velger å tolke de økte boksalg- og strømmetallene som ensbetydende med økt lesing.

Og det er TV. Lineært. Strømming. Spilling.

Gjennom pandemien har det blitt opp til TV-en å tilfredsstille flere av våre primærbehov. Den har gitt viktig informasjon. Den har gitt etterlengtet trøst og underholdning. Den har vært leirbålet vi har samlet oss rundt i mangel av fysiske møteplasser. Du kan se det på tallene. Alle de globale strømmetjenestene har opplevd vekst i 2020. Spillindustrien har vokst med 20 prosent. I Norge har lineærseingen økt for første gang siden 2014.

Informasjonsbehovet er enormt. Både pandemien og USA-valget er langvarige nyhetsthrillere. Dagsrevyen har økt seertallene med nesten 100 000. TV 2 Nyhetskanalen har slått egne rekorder. I tillegg vil vi selvfølgelig underholdes der vi tasser rundt i eget hjem. «Maskorama» ble en suksess fordi den ga folk det de tilsynelatende trengte: Tant, fjas og pur underholdning, samt mulighetene til å diskutere på tvers av generasjonene. «Mesternes mester» samler 1,4 millioner nordmenn foran skjermen søndag kveld og sjokkerer selv sin egen programleder. «Vanvittige tall», sa Dag Erik Pedersen til VG.

På 17. mai i fjor så 2,6 millioner nordmenn på NRK. Det er over en halv million flere enn året før. I mangel av fysisk fellesfeiring var det TV-en som ble tradisjonsbærer i 2020.

Hurra: 2.6 millioner nordmenn så på NRKs 17.mai-sending i fjor. Det er over en halv million flere enn året før. Foto: NTB
Hurra: 2.6 millioner nordmenn så på NRKs 17.mai-sending i fjor. Det er over en halv million flere enn året før. Foto: NTB Vis mer

Samtidig er tv-bransjen i massiv endring. Gamle tradisjoner står for fall. Filmer som opprinnelig var tenkt for kino går nå rett på strømmetjenestene. I 2021 vil alle Warners filmer ha premiere på HBO Max samtidig som på kino. Det skal ikke mangle på underholdningstilbud i sofaen framover.

Jeg begynte å skrive om musikk og kultur i Dagbladet i 2002. Siden da har kulturlivet blitt mer og mer fragmentert. Tidligere hadde man store fellessamtaler. Nå dyrker man i større grad nisjene. Det norske kulturlivet er ikke lenger en andedam, det er mange små pytter. Dette er positivt: Vi har fått større muligheter til å dyrke egne interesserer og diskutere med likesinnede. Men også negativt: Vi deler i mindre grad de samme referansene. Kanskje har det ført til at vi også er mindre interesserte i hverandre.

Slik var det fram til 2020. Men nå er det litt som om vi er tilbake i monopoltiden. Nå har vi ikke noe valg, vi diskuterer alle det samme, uavhengig av generasjon og opprinnelige interesser: Det er corona. Det er Trump. Og det er hva vi så på TV i går.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer