«Jeg klarte å ignorere det, men så har sinnet bare sneket seg på meg de siste par dagene», sa en god venninne til meg. Og jeg kunne ikke vært mer enig. Altså, vi er så sinte. Vi er så sinte at det koker over. Det koker så sjukt over. I ti måneder har vi vært tålmodige. Vi har godtatt å bli stemplet som smitteverstinger. Vi har godtatt å bli hetset i kommentarfelt og nedprioritert av politikere. Vi har godtatt å få friheten tatt fra oss. Fordi vi alltid har visst at de fleste av oss gjør en god jobb, og at vi deltar på dugnaden. Vi har også trodd at det i lengden vil ha en effekt. At det vil bli verdt det.

Fordi de aller fleste av oss bidrar. Vi isolerer oss på bitte små hybler, bruker munnbind på butikken, holder avstand på T-banen – om vi i det hele tatt tar den. Vi har ofret spillkvelder, studietid og vår egen psykiske helse. Noen tilbrakte til og med jula alene fordi de ikke ville eller kunne utsette familien for coronasmitte.

Vi gjør en innsats, men den blir verken sett eller satt pris på. Spesielt de siste dagene har fått oss til å føle oss usynlige og tomme. Voksne menneskers desperate alkoholinntak er visstnok viktigere.