Fire år har gått siden drapet på Johanne og terrorangrepet på Al-Noor-moskeen. Et angrep som ikke var begrenset til moskeen, men som også var et angrep på norske muslimer.
For oss kom ikke terrorangrepet for fire år siden som en overraskelse, tvert imot.
Drapet og terrorangrepet hadde en fellesnevner - nemlig hat. Et hat som ikke oppsto i et vakuum, men som over tid hadde fått lov til å bli dyrket og vokse, og som på mange måter var blitt normalisert.
Hatet eksisterte midt blant oss. Vi hadde til og med en justisminister hadde tatt til orde for korstog mot muslimer og som helt åpenbart flørtet med skumle krefter, men som likevel ble funnet egnet av daværende statsminister til å sitte rundt kongens bord. Det opplevdes som hån og et solid bidrag til normalisering av hatet.
Innhentet av virkeligheten
I kjølvannet av terrorangrepet, stilte flere norske muslimer seg spørsmålet om det var trygt for dem å være muslim i Norge. Mange var spente på samfunnets respons på terrorangrepet, og håpet å se en liknende respons som vi fikk etter 22. juli 2011.
Til glede for mange norske muslimer, fikk vi en liknende respons. Dagen etter terrorangrepet skulle høytiden id feires. Mange valgte å holde seg hjemme fra moskeen rett og slett fordi man var redd og fryktet nye terrorangrep.
Heldigvis responderte mange med å blant annet danne menneskering rundt flere moskeer. Det både varmet og ga en følelse av trygghet og tilhørighet.
Det er vanskelig å si for sikkert om hvor vi står, fire år etter den fatale dagen. Ifølge HL-senterets forskningsrapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2022», fremkommer det at det fortsatt er over 30 prosent som har utpregende fordommer mot muslimer. Selv om det er nedgang fra over 34 prosent i 2017, så er det et altfor høyt tall.
Om barna våre: - Fryktelig vond tanke
I samme rapport fremkommer det at 43 prosent av respondentene med muslimsk bakgrunn, har blitt gitt en følelse av ikke å høre til i Norge. For oss er disse tallene gjenkjennbare, og tidvis opplever de samme. Både i form av fordommer og følelsen av å høre ikke høre til.
Begge deler oppleves ille og gjør vondt.
Vi har eksempler på norske muslimer har valgt å holde seg og barna sine unna moskeer på grunn av følelsen av utrygghet. De senere årene har norske muslimer i økende grad opplevd at en ytterliggående organisasjon - hvis leder er dømt for hatkriminalitet og som har tatt til orde for å deportere norske muslimer i beste sendetid på «Debatten» - reiser rundt i vårt langsstrakte land og brenner koraner. Dette skjer gjerne i områder hvor det bor mange norske muslimer.
Ytringsfrihet i grøftekanten
Det oppleves ikke som en kritikk mot religion, men et hat mot norske muslimer og vår eksistens i Norge gitt kontekst. Det er en generasjon norske muslimske barn som vokser opp i en tid hvor vi opplever at det snakkes stadig hardere om muslimer. Det er en opplevelse og følelse vi ikke unner noen andre å kjenne på.
Det måtte beklageligvis et terrorangrep til før man fikk gjennomslag for en handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer. For mange norske muslimer opplevdes det som en erkjennelse av at muslimhatet eksisterte og at det måtte bekjempes.
Den eksisterende handlingsplanen mot diskriminering og hat mot muslimer, går ut i 2023. Sett fra vårt ståsted - og gjennom våre egne og andres opplevelser - er vi slett ikke kommet i mål.
Det er illustrert godt gjennom denne sommeren med håndhilsesaken og voldshendelsen på Norway Cup, hvor man har generalisert, kollektivt ansvarliggjort «innvandrere» (som vi opplever som en fordekt omtale av norske muslimer), svartmalt med bred pensel og tatt til orde for det må innføres innvandringsstopp.
Det oppleves tidvis som vanskelig å få lov til å være helt ordinære norske muslimer.
- Mobbekrise i Drammen
Vi skulle ønske at status nesten fire år etter terrorangrepet, var at man hadde klart å få bukt med diskrimineringen og muslimhatet. Men dessverre er status at vi kanskje trenger handlingsplanen mer enn noen gang. Vi forventer at regjeringen igangsetter evaluering av eksisterende handlingsplan og går i gang med en ny, og er i grunn overbevist om at regjeringen vil følge dette opp på best mulig vis.
Vi ser de samme linjene fra drapet på Benjamin i 2001, 22. juli 2011, 10. august 2019 og 25. juni 2022. Hatet er reelt, og det er farlig.
Vi skylder alle dem som er ofre for hatet at vi tar denne kampen. Det er en kamp vi må ta sammen og stå opp for hverandre. Alltid og uansett.
