Det nasjonale minnesmerket etter 22. juli blir ikke ferdig til tiårsmarkeringen. Det er en skam, men også et talende eksempel på hvordan vi som samfunn ikke på langt nær har gjort nok for å oppfylle løftene som ble gitt i etterkant av terroren. Vi har ikke gjort nok for de berørte. Og vi har ikke gjort nok for å hindre at det samme kan skje igjen.

Det er uklart hva et oppgjør etter 22. juli egentlig skal bestå av. Jeg foreslår at det begynner med en unnskyldning.

Vi er på vei inn i en sommer som blir tung for mange. Tiårsmarkeringene etter terroren 22. juli er allerede i gang, og vil prege både nyhetsbildet og offisielle kalendere de neste månedene. Det har allerede kommet en lang rekke bøker, TV-serier, teaterstykker, filmer og podkaster – og det vil komme mange flere. De neste månedene kommer ikke en eneste dag uten påminnelser om de grusomme angrepene. For mange vil det være retraumatiserende.

77 mennesker ble drept, de fleste av dem bare i starten av det som burde blitt lange og lykkelige liv. De er dypt savnet. Hundrevis av andre måtte løpe fra kulene, ble såret av bomben eller skudd. De lever med skadene og frykten, skvetter av høye lyder og setter seg med ryggen mot veggen.