Om politikerne våre gir utydelige beskjeder, møtes de av utydelig respons. Når myndighetene derimot gir klar beskjed om hva de selv skal gjøre (økt kapasitet på sykehus, opprette smittetelefon, støtte til næringsdrivende), hva du og jeg må bidra med (holde avstand, vaske hender), de forklarer oss hvorfor vi må bidra (redusere smitten) og hva det vil føre til (redusert smitte = færre dødsfall, nødvendig kapasitet på sykehus opprettholdes); når alt dette er på plass – ja, så bidrar vi.
Tidlig lanserte regjeringen begrepet «coronadugnad». I en dugnad må alle bidra etter evne. Du og jeg kan gjøre noe, som å vaske hender og holde avstand.
Forbløffende i pandemi-året
Disse tingene kan virke små, men i realiteten er avstand og renslighet den viktigste responsen på corona. Det er en respons på pandemier som er prøvd gjennom århundrer og som fungerer. Likevel er vi som enkeltindivider fullstendig avhengig av at myndigheter kommer med overordnede bestemmelser, og sammen med næringsliv tilrettelegger for at vi kan leve en smittefri hverdag.
I denne responsen er det mange likheter til hvordan vi skulle ønske at myndighetene møtte klimakrisa. Faktisk oppfordret nylig FNs generalsekretær António Guterres verdens land til å erklære klimakrise, inntil karbonnøytralitet er oppnådd. Før vi kommer oss ned i null klimautslipp, er verden i klimakrise. På samme måte må verden fortsatt ha kriseberedskap mot corona inntil vi har fått immunitet i befolkningen.
Ikke la krisen gå til spille
Det jeg lurer på, er hvor det blir av myndighetene som sier klart og tydelig: «Norge står i en klimakrise». Og som følger opp med å si «Det betyr at du og jeg må leve litt annerledes. Vi må bytte ut litt av kjøttet med fisk og grønt, de rikeste må kutte drastisk ned på flyreisene, og de fleste av oss må spare mer på strømmen.»
Å si dette ville ha forpliktet; vi ville åpenbart ikke godtatt at regjeringen kom med formaninger uten selv å feie for egen dør, og tilrettelegge for vår nye hverdag.
Regjeringen kunne for eksempel, varslet forbud mot fossil transport i Norge innen 2030, og sørge for at både veitrafikk, luft- og skipsfart blir nullutslipp innen den tid. Regjeringen måtte ha fulgt opp med tilretteleggende tiltak, som å skru opp prisen på forurensing og gjøre det billigere å reise utslippsfritt, i tillegg til å støtte implementering av ny teknologi og ladestasjoner i bygd og by over hele Norge.
Vi er alle influensere
Det er den type kriseledelse vi trenger fra regjeringen. Klimakrisen skiller seg fra coronakrisen ved å være noe mer enn ett annerledes år. Vi må finne nye måter å leve på, som over tid ikke krever fossile brensler og en enorm bruk og kast av naturressurser.
Det er jul, men utenfor vinduet mitt lyser det grønt fra gresset. 2020 kan bli det varmeste året noensinne målt. Vi styrer mot 3 graders global oppvarming mot slutten av dette århundret.
At EU forsterker klimamålet sitt om 55 prosent kutt i utslipp innen 2030, og land som Kina, Sør-Afrika, Storbritannia, og USA også, så snart Joe Biden inntar Det hvite hus, annonserer at de vil gå i netto null rundt midten av århundret, gir grunn til håp. Men det er ikke nok med gode mål langt fram i tid – det som teller nå er hva som gjøres hver eneste dag framover.
Folk flest vet dette. Halve Norge støtter like inngripende tiltak mot klima som mot corona. Det politiske og folkelige klimaengasjementet gir grunn til optimisme på vei inn i et nytt år. Men framfor å puste lettet ut, må vi brette opp ermene. Klimakrisen krever at vi som samfunn og enkeltmennesker endrer måten vi lever på.
Om ikke annet, så har Norge i 2020 vist at vi kan når vi vil. At folk og næringsliv gjerne bidrar – men at det fordrer politikere som er tydelige på at vi står i en krise.
