Jeg er en kirkeasylant som bor sammen med mor og far på sjuende året i Finnsnes kirke og i tillegg 5 år i mottak før det.

18. mai blir 12. gang tamilene minnes slutten på den blodige krigen mellom Tamiltigrene og regjeringshæren på Sri Lanka. Dagen da Tamil-folket ble knust. Dette er en svart dag for alle tamiler som ble rammet av krigen. Selv i dag fører den srilankiske regjeringen systematisk en stille krig mot det tamilske folket. Regjeringen nekter fortsatt å gi et skikkelig svar på hvor alle de savnede personene er blitt av i disse tolv årene. Vi som familie var vitne til at den srilankiske regjeringen begikk krigsforbrytelser.

Under den farlige krigen måtte vi forflytte oss mange ganger. Vi mistet huset vårt, nære venner og alt vi hadde. Hovedoppgaven var å sette opp en bunker, uansett hvor vi var. Vi bodde i bunkere hele tiden. Seinere ble vi tvunget til å leve under trær, på gatene, på barmark uten noen beskyttelse og uten bunkers. Vi innså at vi kunne bli drept.

Alle, uansett bakgrunn, kjente og ukjente, ble tvunget til å være sammen. Jeg husker den skremmende opplevelsen da en familie i nærheten av oss ble bombet og stedet der de bodde brant ned. Sju personer i familien ble drept. En kvinne ble hardt og dødelig skadet. Hun var helt svart av sot. Kroppen ristet, og hun var i en ekstrem sjokktilstand. Hun hadde ikke en klesfille igjen på kroppen. Denne hendelsen er i tankene mine ennå. Jeg drømmer fortsatt om den. Det er alltid skremmende.