DEBATT

Utelivsbransjen i krise

Vi lar oss ikke tie

Kjære Erna, Oslo, ja Norge, har de siste årene hatt en ekstrem økning i kvalitet og yrkesstolthet i vår bransje. Det hadde vært hyggelig med hjelp og anerkjennelse istedenfor oppmuntring til å forlate bransjen.

STOLT OVER ARBEIDSPLASSEN: sliter arbeidsplassen min, så sliter jeg. Ikke bare fordi jeg er daglig leder, men fordi jeg kun jobber steder jeg forelsker meg i, steder jeg er stolt over å skrive på en cv, skriver Kaja M.N. Tinderholt. Foto: Tonje Jansen
STOLT OVER ARBEIDSPLASSEN: sliter arbeidsplassen min, så sliter jeg. Ikke bare fordi jeg er daglig leder, men fordi jeg kun jobber steder jeg forelsker meg i, steder jeg er stolt over å skrive på en cv, skriver Kaja M.N. Tinderholt. Foto: Tonje Jansen Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Serveringsbransjen, min bransje, mitt andre hjem, har vært hardt rammet det siste året. Vi har prøvd å skrike om hjelp. Selv har jeg prøvd, langt utenfor komfortsonen, å fokusere på situasjonen vår.

14. oktober skrev jeg et åpent brev til Raymond Johansen i VG, 2. november fikk jeg delta på «Is this the last supper?» foran Stortinget (og holdt mitt livs første appell), og en måned seinere var jeg med på å arrangere en posterdemonstrasjon rundt i Oslo under navnet #whatweDeserve.

Har det hjulpet? Jeg velger å tro det. Hvor mye? Sikkert bare bitte litt, men alt er bedre enn ingen ting når en pandemi herjer og en hel bransje du elsker er i knestående. Men vi skal ha for at vi ikke lar oss tie, vi vil ikke godta urettferdighet, og vi kjemper.

November 2020 - smitten stiger, utelivet stenges. Utelivet har vært den store stygge ulven, tross i at vi har hatt de kanskje strengeste restriksjonen av alle, blitt kontrollert opp, ned, ut og inn, samtidig som minimalt med smitte faktisk kan spores til oss. Uteliv = alkohol, alkohol = smitte, sies det. Smitteutbrudd på én bar gir nyhetsoverskrifter som rammer hele bransjen. Alle dras over en kam.

At smitten opprinnelig kom fra utlandet pga. åpne grenser forsvinner i totalen.

For første gang, etter snart 20 år i bransjen, har jeg følt en psykisk påkjenning på grunn av yrkesvalget mitt. Ikke bare fordi jeg er permittert på ganske så ubestemt tid, ikke bare fordi økonomien min får seg en trøkk, ikke bare fordi jeg også er leder med ansvar for andre, men fordi kokker og servitører plutselig er en uthengt yrkesgruppe på statistikker. Vi sosialiserer for mye på og utenom jobb, vi har flest nærkontakter - ja, det er jobben vår, vi bor tett – ja mange i vår bransje er studenter som bor i kollektiver osv.

Så kom jaggu Erna og anbefalte alle permiterte å lete etter andre jobber. De fleste av oss tenkte; hvilke jobber?

Så kom panikken; skal Oslo åpne fra scratch? Vet Erna hvor vanskelig det er å samle et bra team, hvor mye det koster bedriften økonomisk, for ledelse og ansatte, å fysisk lære opp nye? Og det midt i å skulle åpne en allerede økonomisk skadeskutt bedrift etter månedsvis med stengt, mest sannsynlig på 4-6 dagers varsel.

Kjære Erna, Oslo, ja Norge, har de siste årene hatt en ekstrem økning i kvalitet og yrkesstolthet i vår bransje. Det hadde vært hyggelig med hjelp og anerkjennelse istedenfor oppmuntring til å forlate bransjen, og kaste oss med sprettert 10 år tilbake i tid.

Det er 1. mai og jeg jobber i en bransje du må scrolle langt ned for å finne på lønnsoversikten. Men det er først det siste året jeg har vært fortvilet over situasjonen. Mars 2020 – Norge stenger – pang – må igjennom papirmølla hos NAV og «hele» Norge sender søknader samtidig, bare i Oslo utgjorde min bransje 17.000.

KLAR: Restauranteier Tommy Åsheim trodde nesten ikke det han hørte under helseministerens pressekonferanse i tomt lokale på Restaurant Laaven i Trysil. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet. Vis mer

Jeg fikk første utbetaling fra NAV ca. ei uke etter jeg var tilbake i jobb, altså to måneder etter første nedstengningen. Fordi jeg var heldig å ha en sparekonto slapp jeg å be om forskudd. Helt egoistisk sett er jeg glad for det nå et år seinere. Jeg har venner i bransjen og ansatte som ikke hadde annet valg, og de fleste har fått en gedigen baksmell i år, trass i at de har tjent betraktelig mindre i fjor. Hvorfor? Jo fordi NAV har rapportert det som lønn og ikke lån, uten skattetrekk.

Vi har fått 80 prosent av lønna opp til 300.000, og 62 prosent av det som er over. De 18 prosent settes stor pris på, for de var ikke en selvfølge, og de er på lånt tid. På toppen av dette har det vært en usikkerhet om vi får feriepenger på dagpenger. Det har vært uenigheter blant politikere, men nå ser det ut som vi får litt. Selvfølgelig med et tak, uavhengig av hvor mye vi har fått i stønad, men vi får. Tror vi.

Og nei, studentene får ikke dagpenger. Jeg har en ansatt i en 50 prosent stilling ved siden av studier, og hva har hun fått? Anbefaling om å hoppe av studiet. Først da kan de vurdere å innvilge søknaden om dagpenger.

Stikkordet for vår bransje og pandemien vi har stått i det siste året er; korte varsler og usikkerhet. Staten forventer at vi skal snu oss rundt fra dag til dag, og det koster både psykisk og økonomisk for både bedrifter og ansatte. Nå har ikke jeg jobbet i så mange andre bransjer, men en ting kan jeg si for min bransje: sliter arbeidsplassen min, så sliter jeg. Ikke bare fordi jeg er daglig leder, men fordi jeg kun jobber steder jeg forelsker meg i, steder jeg er stolt over å skrive på en cv. Når bedriften min ikke får ordentlig kompensasjon og økonomisk hjelp, så er det personlig, ikke bare business.

STENGTE: Oslo-restauranten Kolonialen hadde sin siste åpningsdag 9. november. Det ville innehaver Pontus Dahlstrøm dokumentere. Foto: Martin Rustad Johansen Vis mer

Nå nærmer vi oss forhåpentligvis en ny åpning, sakte, men sikkert. Vi vet ikke under hvilke retningslinjer. Kanskje klarer ikke bedriftene å åpne, selv om de får lov. Må alle ansatte fortsette å gå permitterte?

Det er nemlig stor forskjell på å få lov til å åpne, og det å ha mulighet til å drive. Foreløpige utkast er ikke bærekraftig. Men vi får gjøre som vi har gjort siden mars 2020, vente og se hva som avsløres bak neste luke.

En ting er iallfall sikkert: Den dagen vi er tilbake skal jeg stå med hodet høyt hevet, for vi er sterke, vi har grunn til å være stolte, for vi har stått i stormen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer