KOMMENTARER

Vi må snakke mer om rasisme

Nå har vi en gyllen mulighet.

Illustrasjon: Finn Graff / Dagbladet
Illustrasjon: Finn Graff / Dagbladet Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Yohan Shanmugaratnam skriver boka «Jeg puster fortsatt» direkte til barna sine:

«Dette vet jeg ikke om jeg har fortalt dere, men når jeg har tatt 37-bussen i Oslo uten dere, og det eneste ledige setet er ved siden av en hvit dame, har jeg alltid automatisk valgt å stå. Hvorfor? Fordi jeg ikke kunne vite om kvinnen mislikte eller var redd for mørkhudede menn.»

Klassekampen-journalisten har japansk mor og tamilsk far. Innrømmelsen er et eksempel på hvordan en forventning om rasisme endrer atferd også hos nordmenn med en annen hudfarge enn melkehvit. Slike fortellinger har vi hørt mange av de siste månedene.

Boka er skrevet i kjølvannet av drapet på George Floyd og framveksten av Black Lives Matter-bevegelsen. Det passet derfor perfekt at nettopp Shanmugaratnam onsdag ledet lanseringen av Fritt Ords rapport om mediedekningen av rasisme i denne perioden.

Rapporten viser at det var lite debatt rundt rasisme i norske medier i begynnelsen av mai, men at omtalen eksploderte etter drapet på George Floyd. Aftenposten har publisert flest artikler om rasisme siden da, Dagbladet nest flest. Nyhetsdekningen har i stor grad vært hendelsesbasert, knyttet til politivold og demonstrasjoner, og en stor andel har vært utenriksstoff. Totalt har en stor andel av dekningen vært meningsjournalistikk, og enkeltpersoners historier har dominert debattartiklene om saken. En høyere andel skribenter enn ellers har hatt minoritetsbakgrunn. Mange er nye stemmer i offentligheten.

Som med Metoo-kampanjen har denne dekningen vist sprengkraften i personlige historier. Sterke historier fra et bredt utvalg kjente og ukjente nordmenn har vist hvordan rasismen ser ut i Norge i dag. Hver for seg kan en persons fortelling både problematiseres og avvises, men blir de mange nok illustrerer de et problem. Det bør danne utgangspunkt for videre kartlegging, analyse og tiltak. Kampanjen mot seksuell trakassering har fått store konsekvenser for personer og bransjer over hele verden. Demonstrasjonene etter politivolden i Minneapolis har satt rasisme på dagsorden på samme måte. Men som VG-journalist Shazia Majid og Morgenbladet-redaktør Sun Heidi Sæbø kommenterte på Fritt Ords lansering: Så langt har debatten om rasisme i liten grad ført til systematisk, undersøkende journalistikk.

Jobben er med andre ord ikke over, vi må snakke mer om rasisme. Nå har vi en gyllen mulighet. Temaet er satt på dagsorden, det folkelige engasjementet har manifestert seg i gater over hele Norge og i byer over hele verden. Personlige historier har indikert problemet. Fritt Ord har gitt oss en systematisk analyse av debatten. Den viser at vi har diskutert strukturell rasisme, hverdagsrasisme og politivold. Og, heldigvis i mye mindre grad, statuer. Men analysen viser også at vi enda mindre grad har snakket og skrevet om handlingsplaner mot rasisme og diskriminering i arbeidslivet.

Dette siste vet vi en del om, og vi har relativt mye forskning om problemet. Det er ikke nok.

Pressen har et særlig ansvar for å belyse rasisme og annen diskriminering og for å utfordre maktstrukturer. Det er et politisk ansvar å sørge for lover og tiltak som kan bidra til å løse problemet. Vi i pressen må og skal følge opp overfor ansvarlige myndigheter. Både pressen og politikerne bør gjøre mye mer.

Samtidig er rasisme et problem vi ikke blir kvitt uten at hver enkelt av oss også tar personlig ansvar. Det handler om å si fra når en onkel slenger noe halvrasistisk ut av seg i familieselskap, selv om det er ubehagelig. Om å være bevisst og søke mangfold når man ansetter eller intervjuer. Og særlig: se sine egne fordommer i hvitøyet – og prøve å gjøre noe med dem.

Shanmugaratnam skriver om bibliotekaren på ungdomsskolen i Ås, som pugget navnet hans nøye før første skoledag. Hun ville at han skulle slippe ubehag når han skulle få seg lånekort. Norge er fullt av slike folk. Forfatteren trekker linjer fra kolonialisme til rasisme i Japan og USA, via 11. september til Abu Ghraib, til drapet på Benjamin Hermansen og sin egen frykt for å skremme damer på bussen. Det er ikke mulig å forstå rasismen uten å kjenne historien bak. Men det er mulig å endre historien.

Yohan Shanmugaratnams barn likner forfatteren av utseende. Jeg håper sønnen synes farens historie om 37-bussen er skikkelig rar, og setter seg hvor som helst på bussen med den største selvfølge. Det er opp til oss bleike damer å takle det.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer