Jeg skjønner at folk er frustrerte, lei seg og redde. Vi er frustrerte fordi noe sånt kunne skje natt til lørdag. I Oslo. Vi er frustrerte over at det ikke ble en parade. Vi er redde fordi vi får ulike beskjeder.
Vi gråter i frustrasjon. Vi er både kampklare for å gå i parade nå, samtidig som vi er redde for å bli angrepet igjen. Det er mange følelser. Og ingen følelser er feil.
Justisvesenet skal beskytte oss. Og når de samme justismyndighetene sier «please, ikke samle dere her» så skjønner jeg at det koker. Hvorfor ikke? Kan vi ikke være oss selv, kan vi ikke samle oss her? Hvorfor blir de andre beskytta? Mange spørsmål har tikket inn i min innboks..
Jeg har lært masse gjennom den tiden jeg har vært justispolitiker. En av tingene jeg er glad for er at vi har myndigheter som deler trusselbildet i det åpne.
Jeg ble skutt i panna
Trusselbildet har endret seg og det har vært stort - og smått. Langvarige og kortvarige vurderinger. Mye ligger i det åpne. Dette gjør at vi kan ta noen forholdsregler. Men alt ligger ikke åpent. Og vi forstår kanskje ikke alt. Heller ikke jeg.
Men tilliten, og eventuelt fraværet av tilliten, i befolkningen til politiet/PST er kanskje avhengig av at man har betydelig større åpenhet? Litt som Hallvard Notaker skriver på Twitter: Mer podcast, intervju, mer åpenhet, gjøre mer for å skape forståelse og tillit i befolkningen. Misforstå meg rett: Det er ikke alt man kan si, men man kan kanskje si mer?
Og her vil jeg legge til at man også bør få større fokus på hatkriminalitet mot LHBTQI+-personer i selve politiutdanninga, som jeg vet har fått mer fokus de senere årene. Stonewall-opprøret, som er starten på den nye og moderne homobevegelsen, var en konflikt mellom LHBTQI+-aktivister og politiet i New York City i juni 1969.
Burde ikke vært avlyst
53 år senere, takket være kampen ført av så mange mennesker, er ikke det norske politiets oppgave å raide homosteder. Snarere tvert i mot: Beskytte hele homobevegelsen. Det er ikke bare politiets ansvar, det er vårt felles ansvar.
Så, denne avlysningen (utsettelsen) på Rådhusplassen betyr ikke «hjem deg», «ton ned» eller en avlysning av kampen. Tvert i mot, kampen fortsetter.
Den kampen vinner vi hver eneste gang noen «kommer ut av skapet» eller forteller familien og venner at de er skeive eller at de er født i feil kropp. Vi vinner hver gang et skeivt par gifter seg eller lever i samboerskap akkurat som alle andre.
Vi vinner kampen hver gang et regnbueflagg vaier for første gang på en flaggstang, der det aldri har vaiet et Pride-flagg før. Vi vinner kampen hver gang barnehagene leser om et eventyr der skeive par har hovedrollene (kanskje ikke par engang, men flere i et polygamisk forhold).
Angrepet på Pride
Vi vinner kampen hver eneste dag. Fortvil ikke. Dette er ikke bare deres kamp. Dette er VÅR kamp. Vi var kanskje ikke på Rådhusplassen i går kveld. Men det glitrer hvor enn Pride-bevegelsen og LHBTQI+-personer er.
Kjære venner:
Jeg skjønner at folk er skuffet over at markeringen ble avlyst. Jeg har stor forståelse - er så innmari skuffa selv. Derfor er det viktig som Raymond Johansen sier, at denne markeringen ikke er avlyst - den er utsatt. Og vi må komme sterkere tilbake.
