KOMMENTARER

Menn og kvinner i mediene:

Vi snakker for stygt om menn

Hvis vi skrev om kvinner i mediene slik vi skriver om menn, ville det blitt oppvask og konfrontasjon.

LAV TERSKEL: Man kan ganske ustraffet snakke nedsettende og generelt om menn, på en måte som ikke ville vært mulig hvis det var kvinner det handlet om. Tegning: Finn Graff.
LAV TERSKEL: Man kan ganske ustraffet snakke nedsettende og generelt om menn, på en måte som ikke ville vært mulig hvis det var kvinner det handlet om. Tegning: Finn Graff. Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

I høst leste jeg en anmeldelse av den siste selvbiografien til Barack Obama. Anmeldelsen var skrevet av den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie, og et sted i teksten bemerker hun at det kanskje vil være overraskende for mange at den tidligere amerikanske presidenten er rotete: «‘rotete’ på den barnlige, åndsfraværende måten som bare menn får til å være, vel vitende om at noen vil ta seg av rotet. Som regel en kvinne».

Jeg kjente et lite napp av skuffelse. Adichie er en forfatter jeg beundrer, anmeldelsen hennes var fascinerende og velskrevet, men heller ikke hun styrte klar av en grøft det burde være rimelig enkelt å hoppe over: Den grøfta der man faller for fristelsen til å komme med uhyre lettvinte generaliseringer om menn, fordi man ikke blir straffet for det. Det hører nok også med til historien at jeg reagerte fordi det definitivt er jeg som er rotete på den «barnlige, åndsfraværende måten» i mitt eget parforhold, og liksom ikke helt får med meg at det er oppvaskmaskiner som må ryddes ut av og planter som må vannes. Det er det mest anekdotiske av bevis, men nok til at jeg får lyst til å sette et spørsmålstegn med kulepenn ved siden av formuleringen «bare menn».

Nylig nappet det igjen. Pedagog og kunstner Dona Gashi skrev en kronikk i Dagens Næringsliv, og erklærte eplekjekt at «Hvis menn vil være med på reisen fremover, må de gi slipp på illusjonen om maskulin suverenitet … Menn må våge å tenke noe så radikalt som at de faktisk har noe å lære av kvinner». På nrk.no klaget influenser Christina Fraas over at kvinner ikke stiller høye nok krav til menn i kjærlighetslivet, under overskriften: «Fripass for ubrukelige menn». Hun fulgte opp med det retoriske spørsmålet: «Hvorfor henger vi gullmedalje på menn som såvidt fortjener deltagerbevis?».

Se for deg hva som ville skjedd hvis noe lignende hadde vært skrevet om kvinner. At det var «kvinner» som måtte gi opp en kollektiv illusjon og innse at de kunne lære noe av menn. At det var kvinner som ble kalt ubrukelige, såvidt i stand til å stille på livets startstrek. At det var en mann som kom med generaliserende diagnoser basert på sine egne og kompisenes skuffelser på datingmarkedet. Det ville blitt konfrontasjoner og oppvask.

Det hører naturligvis med til historien at det sies nedsettende og generaliserende ting om kvinner hele tiden, i lukkede rom og på sosiale medier. De fleste kvinner har opplevd at kjønnet deres har blitt brukt mot dem. Men i avisenes redaktørstyrte blomsterbed, der vi luker både på forhånd og i etterkant, er terskelen for å smelle til med sveipende diagnoser av «menn» langt lavere enn for kvinner.

Tenk bare på da den danske skuespilleren Ghita Nørby for noen år siden uttalte at «Jeg synes generelt at menn er så dumme. De har så lite empati og godhet for andre mennesker». Det er artig å se for seg hva som ville skjedd hvis en grånende mannlig skuespiller hadde sagt det samme, med motsatt fortegn.

Grunnen til at det kan være slik, er en inngrodd oppfatning om makt. Menn har historisk sett hatt herredømme over kvinner, som har kjempet en lang kamp mot undertrykkende strukturer. Det er nok derfor mange intuitivt tenker at nedsettende kommentarer om menn er det samme som spark oppover. Men i praksis blir det for dovent, for urimelig. Ja, det å være mann gir helt klart fordeler i samfunnet. For noen. For ganske mange andre har nok ikke følelsen av å leve med store, strukturelle fordeler vært overhengende. Menn er overrepresentert i fengsel, blant de som tar sitt eget liv og de som ikke har barn etter fylte 45 år.

Historisk er det verd å ta innover seg at de fleste menn nok har levd med en betydelig følelse av maktesløshet. Ja, de har vært sett på som husets herre, og har, hvis de har villet og kunnet, hatt adgang til posisjoner og yrkesveier som kvinner bare kunne drømme om. Men det er også menn som har dødd i gruver og blitt utslitt i fabrikker. Unge menn ble meid ned i slagene ved Aktium og Bosworth, og var kanonføde på Waterloo og ved Vestfronten.

Så kan det innvendes at det må være lov å generalisere der det er faktiske tendenser og skjevheter. Og det er jo slik at kvinner jevnt over gjør mer husarbeid enn menn. Skal det ikke være lov for en forfatter som Adichie å kommentere dette, så syrlig som hun måtte ønske?

Jo, men også her forventes det som regel en viss finfølelse av de som vil delta i de store debattene. Den som vil diskutere integrering eller homofiles rettigheter, må forvente å få pepper hvis de ikke lar de bredeste generaliseringene ligge.

Da debatten om hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn kom opp i 2018, fikk Spekter-direktør Anne-Kari Bratten mye tyn da hun gikk ut og sa at kvinner heller ville shoppe enn å jobbe. Det var betimelige reaksjoner på en uttalelse som ikke tok innover seg hvor mange og komplekse enkeltskjebner som kan ligge bak søykemeldingsstatistikken, selv om problemet Bratten ville ta opp, var ekte nok. Denne forventningen om å være real bør gjelde alle vegne, også overfor grupper som det er lett og billig å himle med øynene over.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer