Det er en øvelse jeg får god trening i for tida: Å puste med magen. I NRKs radioprogram «Norsken, svensken og dansken» denne helga hevdet dansken (Hassan Preisler) at deres versjon av uttrykket «å puste med magen» heter «å puste med mellemkødet». Inne i uke to med coronasmitte i hus føles den danske versjonen mer passende enn den norske.

Det er ikke så mye annet en rekker når barn skal isoleres, familien skal testes, naboens hund skal luftes (coronasyk eier) og så videre. Min jobb er å sette meg inn i ulike problemstillinger for å skrive analyser og kommentarer, men nå har jeg knapt tid til å svare på e-poster. Livets skole har likevel gitt meg ganske god innsikt i et par ting den siste tida: Coronasmitte i heimen, og den latterlig utilstrekkelige strategien for testing, isolasjon, smittesporing og karantene (TISK) generelt – og arbeidet for å hindre smitte i skolene spesielt.

Pust med magen/mellemkødet, og hold ut med noen detaljer fra min hverdag som forklarer hvorfor dagens regime ikke virker.

Jeg har tre barn. Den yngste fikk påvist corona forrige søndag, altså for litt over ei uke siden. Da hadde coronasmitten allerede herjet på skolen. De to andre – og vi foreldre, var ikke smittet, viste PCR-testene. Hvis vi skulle følge reglene som gjelder nå, skulle den eldste ha vært på skolen allerede tirsdag, etter negativ PCR-test og negativ hjemmetest. Hun ville likevel ikke på skolen fordi hun var redd for å smitte noen, og er stor nok til å jobbe bra med skoleoppgaver hjemmefra.