Det har vært relativt #metoo-stille i Arbeiderpartiet gjennom coronatida. Ingen har hatt lyst til å grafse i krisen partiet gikk gjennom etter nederlaget i 2017. Helst ville vi komme ut på den andre sida, stolte fordi vi selvfølgelig håndterte oppgjøret på en forbilledlig måte - slik et likestillingsparti skal gjøre.

Nå har det i lengre tid ulmet en frykt blant flere av oss. Det nærmer seg årsmøte i Trøndelag Ap. Fylkeslaget skal sikkert vedta spennende ny politikk, men det er også spådd at Trond Giske her vil velges til en fast plass i partiets landsstyre, som er Arbeiderpartiets øverste organ mellom landsmøtene. Selv har jeg passert termin og skulle mye heller tørket støv før familieforøkelse enn å bekymre meg for partiet vårt.

I metoo-stillheten har vi ønsket å gi Trøndelag Ap tillit til å ta riktige valg, men det har ikke vært en stilltiende aksept for det som nå er i ferd med å skje. Mantraet så langt har vært at Trøndelag Ap velger sine kandidater. Det er naturligvis riktig, men valget som våre partikamerater i Trøndelag tar, får konsekvenser for hele partiet.

Så derfor «maser» vi fortsatt om Trond Giske (eller slik jeg ser det: om rettferdighet, solidaritet og frihet fra seksuell trakassering). Giske har hatt flere tillitsverv og statsrådsposter enn noen annen, og har på flere felt gjort en god jobb.