KOMMENTARER

Pride:

Viktigere enn noen gang

Ikke alle tør gå i lørdagens regnbuetog.

Viktigere enn noen gang
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Fredrik Solvang bestemte seg for å ligge lavt, og takket nei til alle forespørsler om å lede debatter, heise flagg eller delta i TV-sendinger i forbindelse med pride i juni. Han var redd for at det skulle bli tolket som en politisk handling fra hans side og derfor komme i konflikt med hans rolle som programleder i NRK. Han var en av mange som tenkte slik. Redaktørforeningens Reidun Kjelling Nybø og Arne Jensen stilte spørsmål ved om journalister kan delta i og dekke Pride samtidig.

Lærer Anders Noreng ved Årvoll skole kalte osloskolens oppfordring om deltakelse i pride-paraden å «pushe ideologi» på barna og sa at slike tog er «generelt noe man ønsker å holde barn vekk fra». Han fikk støtte fra Fremskrittspartiets Himanshu Gulati og Peter Risholm i Foreldrenettverket.no – som skal «støtte foreldre i møte med Pride i barnehager og skoler». I Document.no skrev Kjell Skartveit at «Pride truer barn, kvinnen, fornuften, troen og demokratiet». Selv Skeiv verden kritiserte pride for å ha blitt «en kommersiell festival som feiret rettighetene til de privilegerte».

En annen kollega bestemte seg for å markere pride nettopp fordi han reagerte på den harde debatten. Natt til lørdag 25. juni var han på baren Per på hjørnet i Rosenkrantz' gate, like ved legendariske London Pub – dit massene strømmet etter stengetid på Pride park like ved.

Paraden skulle farget Oslo med regnbuens farger og glitter den lørdagen. Planen ble skutt i filler med maskinpistol. Zaniar Matapour drepte to personer ved Per på hjørnet, såret 23 og truet hundrevis på livet gjennom masseskytingen timer før den planlagte paraden. Ved månedsskiftet hadde 218 personer fått status som fornærmet, antallet kan fortsatt øke. Gjerningsmannen er siktet for drap, drapsforsøk og terrorhandlinger. Han er tilknyttet et ekstremt islamistisk miljø, men har ennå ikke latt seg avhøre. Vi vet derfor ikke sikkert om hendelsen er en terrorhandling.

For ofrene føles det likevel slik. Elleve år etter 22. juli-terroren er ennå ikke beredskapen god nok. De hundrevis direkte berørte har opplevd traumer som kan merke dem for livet. Det er en skam at de må kjempe for å få hjelp. Uker seinere hadde mange ennå ikke fått bistandsadvokat, status som fornærmet eller tilgang til psykolog. Til sammenlikning: Etter kjøpesenterskytingen i København uka etter angrepet i Oslo, fikk alle vitner umiddelbart komme til en hall der krisepsykologer sto klare og politiet tok imot forklaringer.

Angrepet rammet også andre enn dem som var der. Mange skeive er blitt redde, 50 år etter at forbudet mot homofili ble fjernet i Norge ble dette en brutal påminnelse om at hatet fortsatt finnes. Fremdeles kan det være farlig, å bare være den man er.

Fredrik Solvang skammet seg. I sosiale medier skrev han at «Jeg skammer meg over at jeg ikke ville gå i paraden, jeg angrer på at jeg har vært feig og redd for at noen få vil kunne misforstå og oppfatte støtte til Pride som noe mer politisk enn støtte til en universell menneskerettighet».

Angrepet viste hvorfor pride ikke bare er fest, men også kamp. Når den skeive bevegelsen tar til gatene med flåter, glitter og musikk, er det ikke uten risiko. Det er en markering for menneskers rett til å eksistere, uten frykt for straffeforfølgelse eller vold. Det er dette pride dreier seg om –hver eneste gang.

Trusselnivået ble hevet etter angrepet og politiet ba om at pride-arrangementer over hele landet ble avlyst. Det var enda et varsel om utrygghet. Hvis motivet bak angrepet var å skremme, var det vellykket. Nå er motreaksjonen på plass.

Aldri før har så mange regnbuetog prydet norske gater. De siste ukene har folk tatt til gatene blant annet i Drammen, Ålesund, Fagernes, Stavanger og på Sunndalsøra. Lørdag blir det regnbuetog i Oslo, Mo i Rana og på Rena. Mange steder er dette aller første gang.

Regnbuetoget i Oslo lørdag går klokka ett fra sjøsiden av Kongens gate. Det går forbi Domkirken, opp Grensen og gjennom Rosenkrantz' gate på vei mot Kontraskjæret. Rosenkrantz' gate er malt i regnbuens farger, fra London pub til Per på hjørnet. Symbolet for mangfold og fellesskap danner et vakkert gulvteppe, og er en synlig påminnelse om hvorfor det er spesielt viktig å slutte opp om pride akkurat i år.

Ikke alle tør gå i tog nå. Politiet er fortsatt bekymret for sikkerheten, PST sier «det er flere aktører som har evner og vilje til å begå terror i Norge» og frykter at angrepet 25. juni kan inspirere andre.

Tryggheten finnes i fellesskapet. Det er opp til oss alle å gjøre det så stort og mangfoldig at det gir rom for alle. Å gå i tog for dem som ikke tør er en solidaritetshandling. Det er viktigere enn noen gang.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer