KOMMENTARER

Vil han løse strømgåten?

Glem hastemøtet på Stortinget om strømkrisa. Det dramatiske spørsmålet nå er dette: Vil Norge løse gåten som kan hindre et ras av eksportrestriksjoner på strøm i Europa?

STRØMKRISE: Olje- og energiminster Terje Aasland fra Ap redegjorde på Stortingets hastemøtet mandag. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
STRØMKRISE: Olje- og energiminster Terje Aasland fra Ap redegjorde på Stortingets hastemøtet mandag. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Timingen var elendig. Morgennyhetene brydde seg knapt. Verdens øyne var rettet mot London og dronning Elisabeths begravelse.

Stortinget var like fordømt innkalt til hastemøte om strømkrise mandag. Dermed var det klart for tjuvstart på en ny sesong for stortingsrepresentantene. Men det vi fikk se var ikke en ny sesong. Det var en hastereprise. Og et antiklimaks.

At møtet i det hele tatt kom i stand, virker mest å være et resultat av tilfeldigheter. 3. august hadde Høyres Nikolai Astrup et utspill i Klassekampen. Desken i avisa spisset det kløktig, slik: «Tror markedet vil løse det». Hensikten bak utspillet var at Astrup ikke ville endre at strøm selges på en kraftbørs, eller innføre makspris. Dette er politikk som har flertall på Stortinget, også etter mandagens møte.

Oppslaget førte likevel raskt til en strøm av meldinger i sosiale medier. Folk stilte spørsmål ved om Høyre skjønte alvoret i situasjonen. En striglet Høyre-profil som tror på markedet, mens raseriet vokser i deler av befolkningen?

Høyre luktet trøbbel.

Allerede samme kveld rykket Erna Solberg ut i VG. Partiet, som til da hadde avvist tanken om et hastemøte om strøm på Stortinget, hadde snudd. Solberg hadde også to krav: 90 prosent dekning av strømregningen for husholdningene på pris over 70 øre per kWt, og strømstøtte til næringslivet.

Begge deler var i stor grad kvittert ut før mandagens hastemøte om strøm i Stortinget. Dermed ble møtet en ren oppvisning i de ulike partienes velkjente standpunkter i strømsaken.

Møtet var i realiteten tømt for innhold.

Det betyr selvsagt ikke at dramaet i strømsaken er over.

Det neste dramaet ligger nå gjemt i noe olje- og energiminister Terje Aasland var innom i sin redegjørelse denne mandagen. Nærmere bestemt ligger det på lur i et tørt begrep som ble nevnt tre ganger i ministerens tale: «Styringsmekanisme».

Jo tørrere begrep, desto større risiko for bråk. I «styringsmekanisme» ligger både intern uenighet mellom regjeringspartiene Ap og Sp, og i prinsippet risiko for en serie med eksportrestriksjoner på strøm i Europa.

Vi tar det siste først.

Når det er knapphet på strøm, vil landene i Europa kunne være enda mer avhengig av hverandre når det virkelig kniper. Er ikke det beste da å sikre seg selv?

Slik er det lett å tenke, og det er også grunnen til at regjeringen vil utarbeide en «styringsmekanisme» for vannkraften. Den skal kunne avgjøre når det er grunnlag for å si at vannkraften ikke skal eksporteres. Akkurat hvordan dette skal gjøres er likevel foreløpig uklart. Det kan blant annet være snakk om en minstevannstand for flerårsmagasinene.

Dette er høyst kontroversielt. Våre nærmeste naboer i Norden har uttrykt sterk misnøye med at Norge leker med tanken om å begrense krafteksporten.

Finland frykter det kan føre til blackout hos dem. Norge har forsøkt å avdramatisere, og «styringsmekanismen» skal etter planen utformes i løpet av høsten.

At alle sikrer seg selv er vel og bra, helt til det danner et mønster: At alle sikrer seg selv, og dermed ikke vil bidra til å sikre andre.

For vi er ikke aleine om å bevege oss i denne retningen.

I helga meldte italienske medier at Frankrike kanskje vil stoppe eksporten av strøm til nabolandet i sør. Allerede samme dag var franske myndigheter ute for å forsøke å dementere nyheten.

Dette sier noe om hvor stor frykten er for at det skal ende med en serie vedtak om stans i strømflyten mellom landene. En er redd konsekvensene da kan bli alvorlig rasjonering og høyere priser.

Dilemmaet er klassisk, og blir i spillteori kalt «fangens dilemma». Det høres mer komplisert ut enn det er.

Dilemmaet er (kort forklart) slik: To fanger sitter i hvert sitt rom. Begge vet at hvis begge holder tett, vil de bare få ett års fengsel. Hvis den ene tyster vil han slippe fri, mens den andre vil få ti års fengsel. Hvis begge tyster, får de fem års fengsel.

Konklusjonen vil være denne: Risikoen for å komme dårlig ut gjør at det vil lønne seg for begge parter å tyste. Du velger altså ikke det beste alternativet, fordi du ikke vet om motparten vil vil være med på å sikre det.

Overført til energikrisa: Du vet bare hva du selv har mulighet til å gjøre, og aner ikke hva andre land vil finne på når det gjelder eksport. Da er det lett å ty til eksportstans.

Det er kampen mot dette dilemmaet EU nå jobber hardt med, og som en aner at deler av den norske regjeringen også forsøker å unngå.

Ap’s Rigmor Aasrud sa mandag fra talerstolen i Stortinget. «Svaret på trygghet er samarbeid, ikke isolasjon».

Senterpartiet, derimot, vektlegger Norges forsyningssikkerhet aller sterkest.

«Selvforsyning har fått for lite oppmerksomhet», sa Sp’s Marit Arnstad - og la til: «Vi har et nasjonalt ansvar for forsyningssikkerhet».

Synspunktene er tilsynelatende uforenlige. Fangens dilemma er ikke løst i regjeringen, og dermed ikke for Norge. Og det vil nærmest være en sensasjon om «styringsmekanismen» løser gåten en gang for alle.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer