Hei, hå, så var det jul igjen for Erna Solberg og Høyre. Forrige uke kunne bergenseren juble for Brann-gull i cupfinalen, og det ser ikke ut som hun trenger å stanse feiringen med det første. På Norstats ferske meningsmåling for Dagbladet noterer hun en oppslutning på 34,1 prosent.
Det er en enda sterkere oppslutning enn den Høyre hadde i sine glansdager under Kåre Willochs ledelse på 1980-tallet. Faktisk må vi over hundre år tilbake, til 1909, for å finne et valgresultat som slår denne målingen. Den gangen var det Høyre og hovedkonkurrenten Venstre som stort sett delte stemmene mellom seg. Arbeiderpartiet hadde ennå ikke befestet seg som et stort og mektig parti i norsk politikk.
Sammen med Sylvi Listhaugs Frp er det reint flertall for en ny regjering. De to tidligere regjeringsmakkerne får til sammen 85 mandater på denne målingen. Akkurat nok til å vinne makta. Legger vi til Venstre og KrF, blir det ti mandater til bak regjeringen.
Sammenliknet med 2021-valget er det som på de fleste andre meningsmålinger. De fleste partier står omtrent på stedet hvil, men regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet går kraftig tilbake. Høyres soper inne så mye at partiets mandater ville økt med 75 prosent.
Selv om Jonas Gahr Støre klarte å håndtere en svært krevende situasjon inn mot Arbeiderpartiets landsmøte tidligere denne måneden, får han ingen takk fra velgerne. Arbeiderpartiet faller nesten ett prosentpoeng og ender opp på 18,4 prosent av stemmene, selv om endringen er innafor feilmarginen.
Tallenes tale er likevel krystallklar. Bare halvparten av 2021-velgerne til Arbeiderpartiet sier de vil stemme på partiet igjen. For Senterpartiet er det enda verre. Bare en tredjedel av velgerne ville gitt Vedum fornyet tillit. Det kan ikke beskrives som annet enn krisetall.
Mange av regjeringens tidligere velgere setter seg på gjerdet. Rundt en fjerdedel av dem har ikke gått til andre partier, men er usikre på hva de skal stemme. Eller om de skal stemme.
Selv om krigen i Ukraina ikke er like tilstedeværende i den politiske debatten lenger, er fortsatt konsekvensene av den svært tydelige. Sammen med en rekke andre faktorer bidrar den stadig til høy inflasjon og ditto rentenivåer.
Mens regjeringen lenge hadde som sin viktigste kommunikasjonsstrategi å holde igjen på den offentlige pengebruken for ikke å fyre opp under inflasjonen, har det nå snudd. I det reviderte nasjonalbudsjettet som ble lagt fram for noen uker siden, henter regjeringen 56 milliarder kroner fra oljefondet og putter det inn i statsbudsjettet. Flere økonomer mener det bidrar til å legge ytterligere press på økonomien, og peker på at det er en høyere oljepengebruk enn det rentesetteren Norges Bank hadde regnet med.
Det er mye som tyder på at de økonomiske vanskelighetene kommer til å vare en stund. Vi vet ikke sikkert om vi får økt kjøpekraft det neste året, og snart har mange av oss brukt opp de pengene som ble spart opp under pandemien. Og så lenge folk er sterkt misfornøyde med den økonomiske utviklingen, er dette et vanskelig regjeringsprosjekt å selge.
Dersom regjeringen ikke finner formen raskt, ser det ut som at den ikke får en ny periode.
Men det er på ingen måte bare fryden og gammen på borgerlig side dersom denne målingen skulle slå til. Selv om Frp og Høyre hadde fått flertall alene, er det mange i Frp som utelukker å sitte i regjering dersom forskjellen på de to er så stor som den er her. Høyre har på denne målingen neste tre ganger så mange mandater som Frp.
Vi vet at Erna Solbergs store visjon er å samle de fire partiene i regjering på en fredelig måte. At Frp skal få presse ut to av dem med ultimatumer, eller plassere regjeringsprosjektet så langt mot høyre at det støter bort sentrumspartiene, virker usannsynlig.
Ikke minst spørs det hvem som er mest villig til å kompromisse og å spille på lag. Venstre og KrF vil på sin side være overlykkelige av å bli invitert til å sitte rundt kongens bord sammen med Solberg. Den forrige regjeringsdeltakelsen til de to partiene senket også terskelen for å samarbeide med Frp. For sistnevnte hadde det motsatt effekt.
En «gamechanger» kan selvsagt være Frp's nye strategi, hvor partiet ønsker å framstå som mykere i kantene og mindre rabulistisk. Det kan både klargjøre velgerne, eget parti, og andre partiet på borgerlig side for et nytt, bredt samarbeid.
Inntil videre ser det ut som Frp forbereder seg på et liv utenfor regjering.
