Norge har i praksis vært alliert med USA helt siden angrepet på Pearl Harbor, den 7. desember 1941. Etter den datoen har det egentlig ikke vært noen grunn til å tvile på USAs involvering i den vestlige halvkules kollektive sikkerhet. Det har vært skiftende politiske vinder i USA i løpet av disse 79 åra. Demokrater og republikanere har hatt makten om hverandre.
Presidenter har kommet og gått. Den grunnleggende sikkerhetspolitiske tenkningen har likevel ligget nokså fast.
De siste åra har vi imidlertid sett at den proteksjonismen, og den isolasjonistiske America first-tradisjonen som var rådende i tiden både før og etter første verdenskrig, igjen gjør seg gjeldende. Amerikansk politikk har endret seg til de grader. Sett fra Europa gir det ikke lenger mening å snakke om en venstre- og en høyreside i USA. Det ser snarere ut til å være en bred koalisjon av rasjonalitet som står mot en like bred koalisjon av irrasjonalitet.
Mer motstandsdyktig enn Hillary
Vi er ikke de eneste som ikke forstår USA. New Zealands statsminister Jacinda Ardern, sa det nylig rett fram: Jeg forstår ikke USA.
Oversatt til norske forhold ville det demokratiske partiet favne alt fra og med SV til og med halvparten av Frp. En meningsmåling utført for TV2 visualiserer tydelig nettopp dette. Nordmenn ville stort sett alle stemt på Joe Biden, bortsett fra halve Frp.
Christian Tybring-Gjedde har med lite skjult stolthet nominert Donald Trump til fredsprisen, og den koalisjonen som det republikanske partiet utgjør i USA ville etter norske forhold nettopp vært en koalisjon av Tybring-Gjedde-falanksen i Frp, sammen med Partiet De Kristne, Alliansen, Demokratene, og deler av Alternativmessa. I tillegg en rekke andre mikrobevegelser som knapt synes.
Hvis det bare handlet om personen Donald Trump, ville vi kanskje kunne sagt at faren nå er over. Sånn er det jo ikke.
I stedet for at republikanernes senatorer og kongressrepresentanter nå setter Trumps destruktive og antidemokratiske atferd ettertrykkelig på plass, ser det snarere ut til at flere av dem kappes om å framstå som partiets Franz von Papen. Altså politikere som – mot bedre vitende – muliggjør et autoritært styre.
Det er først og fremst dette som virkelig er skremmende.
Kritikken er drepende
Når nesten halve USA slutter opp om et politisk parti som uten blygsel lener seg på et konglomerat av konspirasjonsteorier, blank løgn, «alternative fakta», religiøst hysteri og ulike varianter av høyreekstremisme, må vi spørre oss: Vender USA nå tilbake til en slags kjent normalitet, eller har vi bare vært så heldige at vi nå har fått fire år på å omstille oss til en ny handels- og sikkerhetspolitisk virkelighet, der USA ikke lenger kan regnes om en rasjonell aktør?
Det vi også må spørre oss er om vi kan få en liknende utvikling her hjemme? Jeg mener det er uhyre naivt å tro noe annet. Vi ser allerede en rekke kimer til en liknende utvikling. Vi har allerede flere nettsteder som formidler falske nyheter.
Klimafornekting, vaksinemotstand, motstanden mot 5G-nettet og «Folkets strålevern» er kanskje i dag bisarre fenomener som får de fleste til å trekke overbærende på smilebåndet, men saken er at vi i Norge har en rekke små bevegelser som hver på sin måte jobber for å framheve «alternative fakta», og for å bryte ned den allmenne tilliten til ansvarlige myndigheter og faktabasert kunnskap.
«Konspiratoriske grupper engasjerer mer enn statsministeren på Facebook», konstaterer Faktisk.no. Det er nettopp dette som er vann og gjødsel for Trumpismen. Bland dette med økende både høyre- og venstrenasjonalisme, litt udefinert motstand mot «globalisme» (hva nå det egentlig måtte være), krav om proteksjonisme og en isolasjonistisk handelspolitikk, så har du akkurat den farlige politiske cocktailen som nå driver sørgelig forstyrrede amerikanerne ut i gatene under slagordet «stopp the steal!».
Etter Berlinmurens fall for 31 år siden oppsto det en kollektiv naivitet i Vesten. Den kalde krigen var over. Nå skulle det nærmest bare bli blomster og demokrati i en fredelig og moderne verden.
Han er blitt «alles» problem
Det skjedde unektelig mye positivt og det ble flere demokratier, men nå er vi inne i ei tid da demokratiene både blir færre og dårligere. 2,5 milliarder mennesker lever nå i land der demokratiet blir svekket, viser en svensk vitenskapelig analyse av 200 land.
Det er på tide at ansvarlige politiske partier i Norge legger den daglige småkranglingen til side og spør seg: Hvordan skal vi sammen stå opp for en faktabasert samfunnsdebatt? Hvordan kan vi unngå at den kollektive fornuft kollapser? Hvilke andre demokratiske land og institusjoner i verden er det vi bør feste lit til og samarbeide tettere med, når vi ser den utviklingen og retningen som verden nå har?
