KOMMENTARER

Kina under Xi Jinping

Xi´s Kinas sanne ansikt

Når Kina bruker nasjonaldagen sin på å sende bølger av krigsfly mot Taiwan, så er det en grov provokasjon, og kanskje en trening på invasjon. Hva slags Kina gjør slikt, spør Morten Strand.

KEISEREN: Xi Jinping tas imot av barn i Tibet i sommer. Han strammer til diktaturet på alle fronter. Foto: AP / NTB
KEISEREN: Xi Jinping tas imot av barn i Tibet i sommer. Han strammer til diktaturet på alle fronter. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Kina brukte nasjonaldagen fredag for ei uke siden til å markere revir. Reviret er Taiwan, øya dit de flyktende nasjonalistene rømte da de tapte borgerkrigen mot Mao Zedongs kommunister for 72 år siden. Fredag, lørdag, og mandag stupte bølger av fly fra det kinesiske flyvåpenet mot Taiwans grenser. Til sammen 130 fly deltok i denne åpne provokasjonen, som også kan ha vært en øvelse på en framtidig invasjon av øya med nesten 25 millioner innbyggere. For Kina proklamerer på alle høylytte måter at demokratiske Taiwan tilhører dem, og at det bare er rett og rimelig at de tar det som er deres uten å spørre noen som helst om lov.

KINA: Kinas president Xi Jinping kom med kraftige advarsler i en flammende tale under en nøye regissert markering av Kommunistpartiets hundreårsjubileum. Video: Ivan Larsson / Dagbladet TV Vis mer

Det betyr i så fall krig. Mot Taiwan, åpenbart. Men også muligens mot USA, som er Taiwans historiske allierte fra Den kalde krigen, og som neppe bare kan se på at det demokratiske Taiwan blir spist opp av det stadig mer autoritære - og stadig mer på grensa til det totalitære - Kina, som er styrt av president og partisjef Xi Jinping.

Med så mye på spill, og med en stadig mer foruroligende utvikling i Kina, hva er Xi Jinpings prosjekt? Et av dem er en aggressiv og ekspanderende utenrikspolitikk som på engelsk har fått navnet Wolf warrier diplomacy, etter en kinesisk actionfilm med nettopp navnet Wolf warrier ll, med en Ramboo-liknende helt, en som skyter før han spør. Denne utenrikspolitiske nyorienteringen gjenspeiler en nasjonalistisk populisme som Xi ser ut til å dyrke hjemme.

Dette er paret med en annen populistisk begrunnet kampanje, med en brodd mot de rike, de som har misbrukt den spesielle kinesiske statskapitalismen til å berike seg på det som nå plutselig er utilbørlig vis. En kampanje startet i fjor for å regulere Kinas største og rikeste teknologiselskaper, som skal ha ført til at børsverdier for en billion dollar er tapt. Imens er det gjeldstyngede eiendomsselskapet Evergrande farlig nær konkurs, mens myndighetene lar det steike i sitt eget fett - i en slags offentlig gapestokk - som et bilde på hvordan det går når man blir for grisk.

Kampanjen mot griskhet handler om at i det kommunistiske Kina så er ulikhetene like slående som de er i kapitalismens høyborg, USA. For også i Kina disponerer en prosent av befolkningen 30 prosent av verdiene i samfunnet. Dette er tall som det er lett å slå politisk mynt på, noe Xi ser ut til å ville gjøre. Men det stanser ikke her. Xi´s kampanje handler også om kulturell konservatisme, som bestemmelsen som bestemmer at barn bare får game tre timer i uka. At abort skal strengt reguleres fordi nasjonen etter generasjoner med ett-barns politikk, nå - av naturlige grunner - trenger flere barn. At mannlige pop- og TV-stjerner ikke lenger får ha kvinnelige eller androgyne trekk, og ellers skal spille roller som dyrker mannlighet og patriotisme. Og selvsagt glemmer vi ikke den brutale undertrykkelsen av de muslimske uigurene i nordvest, og knusingen av demokratiet i Hongkong. For bak det hele hører vi evangeliet om Xi Jinpings tanker, som skal innprentes barn fra seksårs alderen, og gjennom hele skolegangen.

Og kjenner vi ikke lusa på gangen? Joda, det gjør vi. «Partiet leder alt», sa Xi i forbindelse med at kommunistpartiet feiret sine første 100 år med brask og bram i sommer. Og både en tidvis aggressiv utenrikspolitikk, en oppblåst patriotisme, strammingen av diktaturet, og indoktrineringen - ja, hjernevaskingen - kjenner vi igjen fra grunnleggeren av det kommunistiske Kina, formann Mao. Og, ja, det er åpenbart en maoisme light vi er vitne til. Men hvor «light», eller hvor «heavy» vil den bli?

Nå vil selvsagt ikke Xi kaste på båten 40 års eventyrlig vekst etter privatiseringen av økonomien som den store reformator Deng Xiaoping gjennomførte. Men økonomien viser nå mindre vekst enn tidligere, og veksten er på bare litt over to prosent, og lavere enn noen gang i løpet av de siste 40 åra. Noe som likner på en ny kulturrevolusjon er derfor utenkelig. Men en runde med ideologisk puritanisme, med en gryende persondyrking av XI, ser vi allerede konturene av.

Om et år er det igjen partikongress. Der velges Xi etter alle solemerker til sin tredje femårs periode. Det er et radikalt brudd på regelen om bare to perioder, som Deng innførte, nettopp for å forhindre at lederen skulle få for stor - og diktatorisk - makt. Xi vil heve seg over dette, i et forsøk på å skape en streng ideologisk plattform, styrt av sine nye, nøye utpekte, menn og kvinner. I kommunistisk sjargong står vi foran en «utrensking». Det høres ikke vakkert ut. Og er det heller ikke.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer