35 av de 50 Moria-flyktningene, opprinnelig fra Syria, landet 3. mars på Gardermoen. Selv om jeg har gjentatte ganger delt hashtagen #50erikkenok, men det er også viktig å fokusere nå på dem som har ankommet, og på hvordan de skal best mulig ivaretas.

De har flyktet fra krig og levd under svært dårlige forhold i flyktningleiren i lang tid. Blant dem er det 22 barn. Det gjør noe med meg. Flyktningebarnet i meg er fortsatt like levende, 20 år etter at vi landet på Gardermoen som kvoteflyktninger.

I et forsøk på å gi en liten beskrivelse av hva det vil si å vokse opp på flukt, vil jeg dele en liten personlig historie.

Året er 1994, midt på natta blir vår flyktningeleir bombet. Vi blir tvunget på flukt. Mamma bærer min yngre søster på ryggen, min storesøster bærer lillesøster på ryggen og mamma har festet et klede med litt mat og nødvendigheter på min rygg. På dette tidspunktet er ikke pappa tilstede.

Et par menn fra flyktningleiren guider oss til bruene 40 minutter unna, der vi skal søke tilflukt. Mens vi er på vei ditt hører vi en missil som går rett over oss og treffer bakken noen meter unna. I alt kaoset søker vi ly i en hage under noen frukttrær.