DEBATT

Psykisk helse hos flyktninger

Ytre trygghet er ikke nok

Før samfunnet, og spesielt politikerne, viser en reell forståelse for hva det vil si å være flyktning, vil det fortsatt være et stort gap mellom samfunnets krav til integrering og flyktningers evne til det.

TUNG BAGASJE: Enkelte politikere sier det så lett, at det bare er å lære seg norsk og få seg jobb, men realiteten er mer kompleks. Etter et liv på flukt i konstant beredskap, blir veien til integrering kronglete og tøff, skriver innsenderen. Foto: Rodi Said / Reuters / NTB
TUNG BAGASJE: Enkelte politikere sier det så lett, at det bare er å lære seg norsk og få seg jobb, men realiteten er mer kompleks. Etter et liv på flukt i konstant beredskap, blir veien til integrering kronglete og tøff, skriver innsenderen. Foto: Rodi Said / Reuters / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

35 av de 50 Moria-flyktningene, opprinnelig fra Syria, landet 3. mars på Gardermoen. Selv om jeg har gjentatte ganger delt hashtagen #50erikkenok, men det er også viktig å fokusere nå på dem som har ankommet, og på hvordan de skal best mulig ivaretas.

De har flyktet fra krig og levd under svært dårlige forhold i flyktningleiren i lang tid. Blant dem er det 22 barn. Det gjør noe med meg. Flyktningebarnet i meg er fortsatt like levende, 20 år etter at vi landet på Gardermoen som kvoteflyktninger.

I et forsøk på å gi en liten beskrivelse av hva det vil si å vokse opp på flukt, vil jeg dele en liten personlig historie.

Året er 1994, midt på natta blir vår flyktningeleir bombet. Vi blir tvunget på flukt. Mamma bærer min yngre søster på ryggen, min storesøster bærer lillesøster på ryggen og mamma har festet et klede med litt mat og nødvendigheter på min rygg. På dette tidspunktet er ikke pappa tilstede.

Et par menn fra flyktningleiren guider oss til bruene 40 minutter unna, der vi skal søke tilflukt. Mens vi er på vei ditt hører vi en missil som går rett over oss og treffer bakken noen meter unna. I alt kaoset søker vi ly i en hage under noen frukttrær.

Dagene under bruene blir lange. Vi barna lever like uskyldig som alltid, leker i vannet og finner steiner og fanger rumpetroll mens vi med jevne mellomrom studerer de bekymringsfulle blikkene til våre foreldre og spør stadig om når vi skal hjem. For oss er flyktningeleiren det eneste hjemmet vi kjenner til og flukt er en del av vårt liv og tilværelse. Vi har lært å alltid være i overlevelsesmodus.

Vi hadde lite av alt, og mye var hjemmelaget. Hjemmelagede dukker, og hjemmesydde klær var vanlig. Jeg undres fortsatt over styrken til særlig mødrene. De sto på dag inn og dag ut.

Mennesker med flyktningbakgrunn blir ofte feil kategorisert og satt i bås. Det er misoppfatninger om at de ikke vil integreres, at de ikke godtar regler og normer i landet de har søkt tilflukt i, men realiteten er mer kompleks enn bare ren motvilje. Mennesker som blir utsatt for traumatiske opplevelser gjentatte ganger, kan få svekket kognitiv funksjon, som gjør det vanskeligere å lære noe nytt. De sliter også ofte med mareritt og flashbacks som påvirker deres funksjon i hverdagen og evne til konsentrasjon.

Å være flyktning og bære på en tung bagasje, og å ha levd mesteparten av livet på flukt i konstant beredskap, gjør veien til integrering kronglete og tøff. Hvordan skal man kunne føle tilhørighet når man nesten aldri har hatt tilhørighet til et bestemt sted? Når man har flyktet, bygget leir, pakket sammen, rømt fra bomber, slått leir igjen, flyktet … Mine foreldre fortalte at de har flyktet og flyttet hele 30 ganger fram til vi kom til Norge i desember 1999.

Enkelte politikere sier det så lett, at det bare er å lære seg norsk og å få seg jobb, men realiteten er mer kompleks. Før samfunnet, og spesielt politikerne, viser en reell forståelse om hva det vil si å være flyktning, vil det fortsatt være et stort gap mellom samfunnets krav til integrering og flyktningers evne til det. Integrering handler om å bli akseptert med den bagasjen man har med seg, og å rette seg etter gjeldende lover og normer i tilfluktslandet. Men ofte blir agendaen om assimilering innpakket i integreringsbegrepet, og der oppstår en konflikt.

Det er på tide å fokusere på psykisk hele blant flyktninger. Det burde være et tilbud om psykisk helsesjekk, akkurat på samme måte som fysisk helse sjekkes, når man får asyl. Det har vært altfor mange familier og skjebner som har endt i tragedier, fedre som har fratatt sine barn deres mor.

Disse tragediene blir ofte kategorisert som æresrelatert familievold og drap, men det ligger mer bak det. Jeg vil påstå at noen av disse tragediene ville vært forhindret dersom systemet hadde mer fokus på helsefremmede tiltak hos nyankomne flyktninger, som satset på forebygging av psykisk uhelse.

Et nytt land og ytre trygghet er ikke nok når det indre er i konstant uro, stress og kaos. Når søvnløse netter blir lange flashbacks fra krig. Mange flyktninger sliter med post-traumer, og dette kan ha stor innvirkning på deres omsorgsevne og hverdag. Disse utfordringene vil ha ringvirkninger i flere generasjoner fremover.

JAGES: Evan Matthew sin joggetur blir fort avbrutt da en bjørn bestemmer seg for å følge etter. Video: Viralhog. Reporter: Maja Walberg Klev Vis mer

Det bør bli fokus på bevisst jobbing med fokus på flyktningers psykiske helse, gjennom lokalsamfunnet og spesielt norskkurs-skolene. Det har ofte kostet flyktninger mye å reise fra sitt hjemland. De har forlatt kjente og kjære, de har knuste drømmer og bærer på en illojalitetsfølelse til deres opphavsland. Dette har de som oftest gjort i bytte mot å få lov til å leve, å være fri og gi sine barn ei framtid. Derfor bør man ha et helhetsfokus når man snakker om integrering, og integreringsprosessen bør også omfavne psykisk helse.

Avslutningsvis vil jeg henvise til kurdiske Golstan Kareemi sitt dikt:

«I stjernene» sa mor, / hun pekte på himmelen med de slitne hendene sine; / «i stjernene var livene våre allerede skrevet / min i krig og elendighet / og din i fred og frihet.»

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer