Mediene vil ha toppidrettsutøvere med meninger. Medier vil ha utøvere som taler Qatar midt imot, som kritiserer kinesiske menneskerettigheter og utfordrer den norske idrettsmodellen. Medier vil ha brød og sirkus, som gir grunnlag for titler, saker og klikk. De vil at toppidrettsutøverne skal bruke ytringsfriheten sin, men legger de til rette for et debatt- og medieklima som utøverne blir respektert i?

I toppidretten diskuteres dette internt, når journalister ikke er til stede. Ett av spørsmålene er om toppidrettsutøverne egentlig har reell ytringsfrihet, eller om den i praksis kun blir heiet frem og respektert når meningene er i tråd med etablerte mediers ståsted eller er såkalt «politisk korrekte»? Blir det respektert at ytringsfrihet også er retten til ikke å mene noe, til å holde meningene for seg selv? Hva skjer den dagen en toppidrettsutøver ytrer noe som ikke faller i god jord hos kommentariatet i norske sportsmedier

Spørsmålet er ikke hypotetisk, for denne uken fikk vi et godt eksempel på dette i Dagbladet. Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Birgit Skarstein er to engasjerte toppidrettsutøvere med meningers mot. De er dyktige tillitsvalgte, og de har tydelige stemmer. For dette ble deres meninger omtalt i skandaliserende vendinger av Esten O. Sæther i Dagbladet. Deres standpunkter og argumenter i spørsmålet om simulert høyde bør tillates i Norge, passet ikke inn i Sæthers verdensbilde.