Ytringsfrihet og ordløshet

Det kokte av publikum under premierehelga på den kinesiske utstillingen «Hot Pot» i det gjenåpnete Kunstnernes Hus, og derfor virket også de lavmælte metodene til de medvirkende performancekunstnerne så sterkt. Cang Xin satt naken i sitt kalde hull på plenen og brukte tunga til alt annet enn å snakke og spise, mens det foregikk en annen ordløs dialog når performanceparet Huang Yan og Zhan Ti Emei satte i scene sin kroppsmaling oppe i overlyssalen.

  • Denne stillferdig, ritualiserte karakteren preget også protesten fra de unge tibetanske studentene under åpningen: tre ungdommer med knebler i fjellandets gule farge rullet ut Tibets flagg, strødde grus og sand over det, før de igjen blottet det silkelette nasjonssymbolet. Gjennom en slik stille aksjon viste de unge tibetanerne at det ikke var utstillerne , men det offisielle Kinas representanter de rettet seg mot. Innenfor kunstinstitusjonen skjedde demonstrasjonen på de gjestende kunstnernes premisser, og derfor ble også «Huset» en riktig ramme for tibetanernes ytring.
  • Dersom Tibet-aksjonistene hadde valgt spektakulære og støyende virkemidler, ville det ikke bare vært et overgrep mot de kinesiske utstillerne. De er ikke offisielt utvalgte representanter, men plukket ut av sine norske kolleger - noe som tydelig framgikk av den kinesiske ambassadens smålåtne bidrag med tolv flasker hetvin til vernissagen. Det er også snakk om kunstnere som tidligere har måttet kjempe for kunstnerisk ytringsfrihet, mot det samme styret som prøver å eliminere tibetansk kultur.
  • At dette heller ikke bare er fortid, framgår av en artikkel i siste nummer av engelske The Art Newspaper. Der vises det til den siste Folkekongressen i mars, hvor konservative kadere og tilhengere av folkekongressens formann, Li Peng, hadde gått ut med sterke angrep på den avantgardeorienterte delen av samtidskunsten. Ikke i de offisielt sanksjonerte talene i forbindelsene med de rituelt enstemmige voteringene, men i det stille under de avstengte diskusjonene om partiets framtid. Med henvisning til Shanghai-biennalen i fjor høst - hvor blant annet performancekunstneren Zhu Yu agerte «menneskeeter» - ble samtidskunsten både karakterisert som «et sosialt onde» og sammenliknet med Falun Gong-bevegelsens virke.
  • Så langt er det ord, og så lenge Kina aspirerer som arrangør av OL i 2008, trår nok også myndighetene stille.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.