Livet

Bestemte seg etter datterens død

Da Hilde mistet sitt eneste barn, tok hun et helt spesielt grep for å overleve selv.

SORG: Hilde Gudbrandsrud (45) og datteren Emilia var svært nære. Å miste henne, utløste en stor identiteskrise hos Hilde. Foto: Privat
SORG: Hilde Gudbrandsrud (45) og datteren Emilia var svært nære. Å miste henne, utløste en stor identiteskrise hos Hilde. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

En gang i tida kjørte Hilde Gudbrandsrud (45) og datteren Emilia forbi et ulykkessted.

En gutt på moped hadde blitt påkjørt, han døde. I grøftekanten sto tente lys, blomster og bilde av ham.

Emilia var 17 år den gangen.

«Hva om det der hadde skjedd med meg?» spurte hun moren sin.

«Det orker jeg ikke å forholde meg til. Det hadde jeg ikke klart» svarte Hilde.

To år seinere måtte Hilde klare det.

Frontkolliderte

11. mars 2021, med nysnø på veien og vanskelige kjøreforhold, frontkolliderte Emilia med en søppelbil og døde momentant, bare 19 år gammel.

Nå forteller moren med rolig og klar stemme på telefon fra Passebekk i Kongsberg:

- Hun var mitt eneste barn. Du mister alt. Du mister ikke bare barnet ditt, du mister deg selv også. Det er som en del av deg blir borte.

Svært nære

Hilde var 23 år da hun ble mamma. I mange år var hun alene med datteren.

BLID: Emilia var Hildes eneste barn. Blid og omsorgsfull - og veldig ærlig, beskriver Hilde henne som. Foto: Privat
BLID: Emilia var Hildes eneste barn. Blid og omsorgsfull - og veldig ærlig, beskriver Hilde henne som. Foto: Privat Vis mer

Emilia var en blid og glad jente, en som hadde omtanke for alle rundt seg. En ærlig sjel, som sa klart fra hva hun mente.

- Vi var veldig nære. Emilia hadde nylig flyttet hjemmefra for å studere da ulykken skjedde, hun bodde på Nesbyen der besteforeldrene bodde.

Ulykken skjedde i sjutida på morgenen, en morgen Hilde selv skulle ut i det voldsomme vinterværet.

Bilen kjørte seg fast på gårdsplassen, de måtte bare bli hjemme. Etter å ha tatt en treningsøkt, ringte Hilde en kamerat.

Det var midt i samtalen en tekstmelding fra en venn av Emilia tikket inn.

«Jeg har hørt det har skjedd noe med Emilia.»

Fikk vite det av faren

Hilde fikk en uggen følelse, avsluttet samtalen og ringte datteren, uten å få svar.

Så ringte hun foreldrene. Hildes far formidlet den brutale beskjeden.

«Emilia har vært i en ulykke. Hun omkom.»

Fra første stund sto det klart for Hilde at hun måtte holde seg i gang. Hun måtte ta vare på seg selv, både hode og kropp måtte fungere.

- Jeg var opptatt av å gjøre begravelsen verdig for Emilia. Det var viktig å få det slik hun ville ha det.

Hilde hadde en gang sagt noe om hva slags begravelse hun kunne tenke seg. Det ble naturlig da, at Emilia også sa noe om det.

Derfor visste Hilde at datteren ønsket å bli kremert, og at asken etter henne skulle spres på fjellet som familien hadde en sterk tilknytning til og mange gode minner fra.

Tvang seg ut

Hilde hadde allerede vært i gang med en livsstilsendring et år før hun mistet datteren. I de tyngste av alle dager, ble hun svært opptatt av å fortsette med de gode rutinene og å ta vare på seg selv, i form av å spise sunt og være fysisk aktiv.

Hver dag tvang hun seg selv ut på tur. Hun hadde også god hjelp fra en venninne de første dagene, som dro henne med seg.

- Det skjer jo noe rent fysiologisk med deg når du beveger deg og får frisk luft. Jeg var fast bestemt på å ikke sitte inne og la tankene kverne.

Den gode rutinen med daglige turer har hun klart å holde på. Ikke minst om nettene har vært dårlige, er det godt å komme seg ut og kvitte seg med nattankene, mener hun.

Takket alltid ja

Hun tok også et annet valg etter å ha mistet datteren.

- Jeg bestemte meg for å si ja til alt, forteller Hilde.

Ble hun bedt på besøk, eller om noen ville ha henne med ut på tur, takket hun alltid ja. Hun sørget for å melde seg på forskjellige eventer i jobbsammenheng, og passet på å omgi seg med folk som ga henne energi.

I tillegg har samboeren og Emilias bonuspappa gjennom ti år, vært av uvurderlig støtte.

Å komme seg raskt tilbake på jobb, ble også en del av løsningen for Hilde. På boligen for psykisk helse som hun jobber på, har hun hatt mange verdifulle samtaler med gode kollegaer.

Ble provosert

Helt spesielle var samtalene med en kollega, som også hadde mistet et barn.

- Jeg husker jeg følte meg veldig alene i begynnelsen. Det å snakke med andre som hadde erfart det samme, var til veldig stor hjelp.

Emilia ble bare 19 år. Foto: Privat
Emilia ble bare 19 år. Foto: Privat Vis mer

Nå ønsker både hun og mannen å bidra overfor andre som opplever det samme.

- Ikke for å gi råd, men for å være noen som kan lytte og forstå.

Av samme grunn har hun også tidligere delt om det store tapet, blant annet i intervju med lokalavisa Laagendalsposten og i podkasten «Takk for at du deler».

Identitetskrise

Nå er det snart tre år siden datteren døde. Sorgen er der hele tida, men Hilde har lært seg å leve med den til en viss grad.

Den siste tida har hun kjent på en stor identitetskrise som har bygget seg opp.

- Det tar tid å finne ut av hvem jeg er nå. Nå er jeg ikke lenger mamma, nå er jeg bare Hilde. Nå tar jeg ikke avgjørelser lenger som får konsekvenser for Emilia, nå tar jeg bare avgjørelser for meg selv. Jeg kjenner på en stor usikkerhet, forteller hun ærlig.

To og et halvt år etter at Emilia døde, giftet hun og mannen seg på gården hjemme.

På bryllupsdagen var det slik det hadde vært hver eneste dag siden Emilia døde: Det såre savnet over henne som alltid manglet. Den såre gleden over å lure på hvilken kjole datteren ville ha valgt til bryllupet, og å se henne igjen i de to niesene som likner så på Emilia, som har det samme glade smilet.

På brudeparets bord var hun likevel med. Fra en venninne hadde Hilde fått to te-lysestaker med bilde av Emilia på. Gjennom hele bryllupsfesten brant lysene for henne.

- Jeg følte at hun var med oss den dagen, sier Hilde.

Emilia er alltid med henne. I et smykke rundt halsen har Hilde nemlig noen små grå fnugg av Emilias aske.

- Jeg har henne med meg fysisk hver dag. Det gjør det mye enklere for meg. Emilia er med meg overalt. Det er den viktigste eiendelen jeg har.