- Jeg er bitter over at en sånn kommentar har tatt fra meg så mye livsglede.
Det sier Eva Weel Skram i den nyeste episoden av Abid og Nadia: Skyld og Skam.
Hun snakker om en selskapslek fra en barnebursdag. De skulle velge lag, og da det bare var Skram igjen, skal den ene jenta ha pekt på henne og sagt:
«Jeg får vel ta den feite grisen der».
Skram tenkte ikke så mye på hendelsen der og da, forteller hun i podkast-episoden, men noe med kommentaren ble sittende, og Skram begynte å lure på om det var noe galt med henne.
«Kanskje jeg er for tjukk?» tenkte hun.
Dagbladet har prøvd å få kontakt med Skram, foreløpig uten hell.
- Mange menn har «fatshamet» meg
- Enorm skyldfølelse
Da Skram nærmet seg 13 år sluttet hun å spise. Til KK har hun tidligere fortalt hvordan hun tok det som en kjempekompliment hver gang noen bemerket at hun var blitt for tynn.
- Mamma nektet meg først å flytte på hybel om jeg ikke begynte å spise. Hunden vår Peik satt ved siden av meg ved bordet, og jeg begynte å gi ham maten min i smug. På skolen kastet jeg matpakka i søpla, fortalte Skram til KK den gangen.
Hun hadde flere triks i ermet. Hadde faktisk lært det ene av mamma, en gang hun var bilsyk: «Stikk fingeren i halsen, så får du det opp.» Noe så enkelt og samtidig så livsfarlig. På hybelen la 15 år gamle Skram seg stadig mer intrikate planer over hva hun skulle handle inn, når hun skulle spise det. Og når hun skulle kaste det opp igjen.
- Jeg fikk enorm skyldfølelse og selvforakt for alt jeg spiste. Det er ganske brutale tanker som kommer med spiseforstyrrelser. Jeg kastet opp alle måltider, og det var få ting som gikk gjennom systemet mitt.
- Et avsluttet kapittel
17 år gammel begynte kampen for å bli frisk, utdypet Skram til KK.
Hun hadde flere tilbakefall, men det gikk lenger og lenger mellom hver gang. En vinterdag i 2008 var siste gangen hun kastet opp, og i dag er spiseforstyrrelsene et avsluttet kapittel i livet hennes.
- Jeg glemmer aldri den dagen jeg ringte til mamma og sa: «I dag har jeg spist en skolebolle uten å ha dårlig samvittighet.»
Til Abid og Nadia forteller Skram at spiseforstyrrelsen ikke lenger er aktiv.
- Men den sitter fortsatt i hodet, avslutter hun.
