Balansekunstner

Mer enn det meste av annen symfonisk musikk er Bruckners av det slaget som ikke lar seg klemme inn i et avspillingsanlegg. I så måte er det et privilegium når han står på plakaten, slik som i går kveld, da Oslo-Filharmonien hadde hentet Heinz Wallberg hit for å dirigere komponistens 8. symfoni, igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Han har nemlig blitt en kjær gjest i Bruckner, tyske Heinz Wallberg, som representant for en tradisjon som teller navn som Günter Wand - eller for den saks skyld, Herbert von Karajan; dirigenter som gjennom et helt liv har opparbeidet en intuitiv følelse for tidas flyt i Bruckners egenartede musikalske verden.

Rendyrket

For tid og flyt er alt det dreier seg om i Bruckners symfonier, som i så måte er musikk i sin reneste form. Nesten sømløst er det store instrumentariet samlet til én, formidabel blandingsklang. Den tynnes ut noen steder, ned mot det hørbare. Men for det meste strømmer den uopphørlig i rytmen av sine egne bølgeslag, det samme musikalske materiale i bølge på bølge som rammer nesten fysisk idet hele forløpet topper seg, for eksempel tjue minutter etter at musikken materialiserte seg på stillhetens terskel.

I så måte er det nesten som Wallberg utløser et gjentakelsens mirakel, der han i perioder nesten ikke rører en finger, men nøyer seg med å overvåke at musikerne er innspilt i musikkens egen tid, før han i neste øyeblikk bratt får klangen til å reise seg som en vegg.

Slik opplever vi en balansekunstner i arbeid, over musikalske spenn med en svimlende fallhøyde, nennsomt og stødig på vei mot forankringen ved dobbeltstrek.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer