SOS jazzisme

De hører på Motorpsycho, Radiohead og Black Sabbath. Men stenger du de elleve ungdommene i Jaga Jazzist inne med hvert sitt instrument, så blir det jazz av det.

- Altså; vi er jo ikke jazzfolk. Vi er mye mer rockere, sier storebror Martin.

- Det er ikke jazzen som inspirerer oss, det er heller band som Motorpsycho og Radiohead, sier lillebror Lars.

- Jaga Jazzist er en svær smeltedigel, alle sammen slenger greiene sine oppi, forklarer Martin.

- Den ene dagen varmer vi opp for Odd Børretzen, den andre dagen varmer vi opp for Seigmen- og den tredje spiller vi på en jazzklubb i Horten. Det er det som er Jaga Jazzist på en måte.

ÅSTEDET ER MIR, en kafé i kunstnerverkstedet Grünerløkka Lufthavn. Fire jazzister ved navn Ivar, Andreas, Martin og Lars gjør et forsøk på å forklare hva orkesteret Jaga Jazzist har å by på. Så langt har to skiver materialisert seg. De debuterte med en greatest hits-samling, et obskurt sammenkok av hva tønsbergungdommene foretok seg de tre-fire første jazzist-årene. Nå foreligger «jaga jazzist magazine ep». Plata innkasserte en femmer her i bladet- og spontan hyllest i Vårt Land.

- Han skrev at det var det beste som hadde skjedd norsk musikk på lang tid. Han velsigna oss kan du si, sier Martin.

Det samme gjorde komponist Arne Nordheim i Osloposten, uten helt å vite om jazzistene spiller tekno eller jazz. Ikke verst for en gjeng jyplinger fra Tønsberg. Etpar av dem har ikke engang rukket å oppleve russetida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi har ingen kontakt med jazzmiljøet. Vi er ikke engang omtalt i Jazznytt, sier Martin.

- Kanskje de ikke er helt trygge på hva vi gjør, spekulerer Ivar. Jaga Jazzist er blitt invitert til én jazzfestival; Dølajazz, men holder postkassa vidåpen for Molde og Kongsberg.

- Hva er forutsetningen for å forstå noe av sjangerforvirringen dere bidrar til?

- Du må digge musikk. Det er vel det eneste, sier Andreas.

Jaga Jazzist kan takke Blå for mye av interessen for bandet spesielt og moderne jazz generelt.

- BLÅ HAR ÅPNET ØYNENE på en hel generasjon mennesker som ikke har hørt på jazz før. På åpningskvelden var det 500 inne og 350 i kø utafor, sier Martin.

- Hvis dere skal konsultere en «wanna-be-jazz-entusiast» med essensielle utgivelser, hva da?

Jazzistene ser på hverandre. Det er opplagt endel uenighet på dette punktet. Ved et par anledninger dukker til og med Motorpsychos «Timothy's Monster» opp som essensiell jazz. Men de samler seg, ihvertfall om to:

- «Kind of Blue», med Miles, ihvertfall. Og noe med Jon Balke, kanskje «Further» med Balke og Magnetic North Orchestra.- «Blue Train» med John Coltrane er jo grei, sier Lars.

- Ikke jeg, jeg har ikke hørt den engang, sier Ivar.