Duften av digital kvinne

Romantiske forhold på Internett blir mer og mer vanlig. I USA har en mann gått til skilsmissesak mot sin hustru fordi hun utvekslet varm e-post med en hun traff på nettet. Dagbladets reporter skriver om da han forelsket seg i en digital kvinne. Jeg surfet fra jobben da det skjedde. På American Singles Dating Service klikket jeg på kvinnene som søkte etter menn. Jeg tenkte jeg kunne tipse mine kompiser i Los Angeles om muligheten. Så fant jeg Tracy og ble dratt inn i min store digitale romanse.

Det skjedde seint i fjor høst. Hun skrev om seg selv at hun var en feminin, intelligent, sprudlende og sterk kvinne. På annonsen lå det en peker til hjemmesida hennes. Det var bilder av henne der. Hun var vakker.

I e-posten jeg skrev til henne forsøkte jeg å framstille meg selv så behagelig som mulig, men antok at mitt svar ville drukne i massiv respons.

Hun svarte en dag seinere. Svaret var ikke veldig personlig, men hun ba meg ringe henne på jobb eller hjemme.

Det gikk ikke særlig bra da jeg ringte henne for første gang. Noen drev og durte rundt i leiligheten hennes, hun var uoppmerksom og jeg kunne ikke helt forstå hva jeg holdt på med.

Vi fortsatte å skrive e-post.

Hun skrev om ekskjærester, ting som hadde skjedd siste uke, sine største brølere, politikk og drømmer hun har. Hver dag kom det ny post. Jeg svarte. Mer og mer begynte hun å krype inn under huden min.

Hver kveld når jeg kom hjem, logget jeg meg opp på nettet, hentet inn e-posten og satte meg til å skrive i lyset fra PC-skjermen.

Tracy er afroamerikaner - den politisk korrekte termen på å være svart i USA. Hun er 28 år, like gammel som meg, og hun jobbet som økonom ved et av de store universitetene i Los Angeles.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg forelsket meg i en digital utgave av henne.

Kompiser over en øl ristet på hodet når jeg fortalte om henne. Men jeg klarte å overbevise dem. Tracy og jeg gikk igjennom hele den vanlige dating-rutinen. Det var bare at vi gjorde det på nettet.

Telefonregningen hadde ikke godt av det. Etterhvert snakket vi i timer hver dag på telefonen. Vi vekket hverandre midt på natten. Kranglet og ble enige om tidssoner.

Hun visste hva jeg ville si på restaurant når camparisoda-apertiffene ble servert. Jeg visste hva hun ville si om jeg la hånden min på hennes.

Hun var lei seg en dag fordi videokameraet hennes hadde falt i bakken og blitt knust. Som ekte LA-jente var hun stolt av byen sin, men trist fordi den har blitt så voldelig.

- Min far ga meg en revolver etter opptøyene, sa hun. - Men jeg kan ikke bruke den.

Jeg fortalte henne om restauranten på Lille-Herbern, om blafrende seil over Nordsjøen i storm og om familien min.

De små tegnene, det språket som faller utenfor det verbale, sørget prategruppene (IRC) for. Mens vi snakket i telefonen, koblet vi oss inn på en privat kanal. Bokstavene og ordene som dukket opp på skjermen erstattet de fysiske signalene vi ville ha sendt på RL-date - ansikt til ansikt. (RL betyr real life. red.anm)

Stemmen hennes kunne fortelle mye, men ikke alt. Tenkepausene ved tastaturet fortalte noe. Jeg kunne se når hun nesten ikke våget. Og så våget hun likevel.

Det er som på utesteder her i Oslo. Eller overalt. En liten tilfeldig håndbevegelse, som tilfeldigvis berører. De er små utfordringer. Små spørsmål, som man egentlig ikke tør stille.

Via høyhastighetslinjene over Atlanterhavet fløy bilder fra fotoalbumene. Vi scannet dem inn og sendte dem. Det tok et sekund fra jeg sendte et bilde som var tatt av meg i Amsterdam, til hun plukket det opp på skjermen sin.

- Jeg liker den skjorten din, sa hun.

Det synes å være et uunngåelig vendepunkt i et hvert begynnende forhold. Jeg spurte henne en dag:

- Yes, sa hun. - I've talked the talk, and I'll walk the walk.

Såpass mye engelsk forstår Dagbladets lesere. I Telenor jublet de. Fra da av var det bare et tidsspørsmål. Vi skulle se hverandre.

På sett og vis var det min yngre bror som fikk det avgjørende ordet i laget, selv om jeg er den mest vågale av oss. Jeg spurte ham om råd.

- Du skal treffe henne. Om hun er den store, så er det ikke noe problem. Er hun det ikke, så har du bare kastet bort litt penger, sa han.

Kloke ord. Det var på Beach Club han sa det. Jeg ble raskt enig med meg selv om å reise halve jorden rundt.

Jeg fløy med KLM via Amsterdam. Jeg hadde returbillett som skulle sende meg hjem om tre uker. Hun skulle møte meg på LAX - den internasjonale flyplassen i LA.

Tollklareringen gikk raskt. Ute i ankomsthallen så jeg meg omkring. Det var altfor mange mennesker der. Jeg så med en gang at det var henne - allerede før hun sa «Arild?».

Fra første sekund sto det klart for meg: Jeg ville ikke ha henne.

Noen kaller det kjemi, mens andre snakker om vibrasjoner. Jeg vet ikke.

Seinere har jeg forsøkt å beskrive det ved å si:

- Jeg ville ikke ha pratet til henne på en nattklubb.

Likevel kysset jeg henne. Slik vi hadde skrevet at vi skulle. Jeg sa ikke mye. Da hun stanset Mazda RX7-en sin i et lyskryss, skalv hun på hånden. Hun sa hun var nervøs. Hun trengte ikke være det, sa jeg. Så kjørte vi hjem til henne. Epilog: Jeg hadde selvsagt snakket med en kompis før jeg dro. Skulle det gå dårlig, hadde jeg Thoms leilighet nede på Manhattan Beach å gå til.

Det gikk en uke. Vi hadde vært i Mexico og var på vei nordover på 405. I La Jolla stanset vi. Turistene kikket begeistret på selene på stranden. Det er store bøter for å plage dem - selene.

Hun sa hun hadde forstått at det ikke ville bli noe mer. Så sa vi nesten ingenting. Jeg lå på ryggen, med hodet i fanget hennes og kikket mest på skyene.

KROQ - det uttales kejråkk - den lokale LA-radiostasjonen er «world famous». Det sier de mellom låtene. På vei inn i den svarte LA-natten, gjennom Downtown, skrudde jeg meg inn på frekvensen deres og Bad Religions hit «21st CENTURY (DIGITAL BOY)» tordnet ut i bilen. Men jeg hadde ikke solbriller på.

Thom hentet meg neste dag. Det tok 30 minutter fra jeg ringte. Kofferten og jeg satt på trappa og ventet. Jeg leide en bil og dro til en venn i St. Barbara for å surfe. Det er bedre å surfe virkelig bølger og hav. Du kan smake, lukte og føle at det er sjø.

På nettet kan du surfe på illusjoner i årevis. Alle kan forestille seg. Det er bare litt filtrert. Noen biter menneskelighet lar seg ennå ikke overføre per kabel.

Digitale kvinner dufter ikke.