Replikkordskiftet

Anne Enger Lahnstein (Sp): Statsministeren var i sitt innlegg mye innom den teknologiske utvikling, og jeg vil nok understreke det som ble sagt om utfordringen til oss som demokratiske kultursamfunn og en verdiforankring knyttet til den utviklingen vi ser. Teknologien må styres på våre premisser. (...)Jan Petersen (H): Jeg tror dette må bli en bemerkning, og så et spørsmål. Bemerkningen går på at 1995 på mange måter var et år med praktisk talt ingen utenrikspolitisk debatt i Norge. Og det er vel kanskje naturlig etter den store utladningen som EU-debattene gav oss. Jeg synes det er interessant at bl.a. statsministeren nå innledet til debatt, ikke om utenrikspolitikk i sin egentlige forstand, men simpelthen om hvordan virkeligheten ser ut. Jeg tror det er nødvendig, og den hansken bør også andre partier, inkludert mitt eget, ta opp. Det sprenger på mange måter grensen for en tradisjonell utenrikspolitisk debatt, men er ikke mindre verdifull av den grunn. Og tesen om at vi må ta beslutninger sammen, er svært viktig. Ikke minst er det viktig for Norge etter de beslutninger vi nå har fattet, og det er ikke noe tvil om at for oss er det nå mer ressurskrevende å gi uttrykk for våre standpunkter enn det var før. Det er heller ikke noe tvil om at de tradisjonelle fora, som f.eks. NATO, er nesten enda viktigere nå enn de har vært før, for norsk innflytelse. (...)Statsminister Gro Harlem Brundtland: Det er - og har vært - et nært bilateralt samarbeid mellom Norge og USA i hele den tiden jeg har vært med i norsk politikk, og det samarbeidet er på ingen måte svakere i dag enn det har vært før, snarere tvert imot. Og det har bl.a. sammenheng med at USA har en så stor betydning også etter den kalde krigens slutt når det gjelder våre nærområder og forholdet til Russland. Enda mer åpenbart kanskje nå med atomavfallet, med de sikkerhets- og miljøproblemene som knytter seg til vårt eget nærområde, er vi avhengig av, i tillegg til samarbeidet med de europeiske land, et sterkt engasjement fra USAs side for å løse helt konkrete - faktisk - hverdagsproblemer som preger vårt land og kan komme til å gjøre det, hvis vi ikke finner løsningene på dem. Her har vi satset mye gjennom flere år, og vi har lykkes i et samarbeid med både USA og Russland om en del av dette opplegget. Det skal være et toppmøte i Moskva i mai, hvor Norge vil være med og gi innspill til hele den prosessen, altså G7-/ G8-rammen. Det er et eksempel på områder hvor Norge er interessant og en viktig samarbeidspartner for en stormakt som USA, og som også er med og styrker vårt bilaterale samarbeid på mange andre områder. Her har kontakten direkte til president Clinton, direkte til visepresident Al Gore, vært viktig. Norge er med også blant de aktører som omtales når dette saksfeltet berøres. Der kobles vår strategiske plassering og det lange bilaterale forholdet til USA og det økende samarbeidet med en større del av Europa på en for Norge fin måte.Erik Solheim (SV): Statsministeren holdt et uhyre interessant innlegg som illustrerer den måten vi må tenke utenrikspolitikk på i den teknologiske revolusjonens tidsalder, hvor utenrikspolitikk og innenrikspolitikk i realiteten er to sider av samme sak, og hvor utenrikspolitikk ikke er en avgrenset aktivitet for diplomatiet og noen få politikere, men en bred samfunnsmessig aktivitet, og hvor teknologien spiller en veldig sentral rolle i omformingen av samfunnet. Jeg så dette illustrert i en avisoverskrift for kort tid siden. Den lød slik: Har Microsoft en utenrikspolitikk, og jeg tror det med fordel kunne sies at Microsofts innflytelse i verden er større enn de aller fleste FN-lands innflytelse. Statsministeren nevnte også Bangalore. Jeg tilbrakte juleferien i Bangalore. Det er sannsynligvis den byen i verden som nå vokser raskest. Bangalore er den by i verden som har nest flest dataingeniører, nest etter California. Det er altså en gigantisk omforming av samfunnet som foregår, en - og det har jeg vært inne på tidligere i dag - en gigantisk flytting av verdens makt og økonomi mot Det fjerne østen. Samtidig skjer denne teknologiske revolusjonen ikke i et vakuum, men innenfor samfunnspolitiske maktforhold. Det er fortsatt bare 15 pst. av jordas befolkning som har telefon, og derfor en enkel tilgang til den nye informasjonsteknologien. Og det er maktinteresser - ingen Kardemomme by - i denne verden. ABC og Disney er gått sammen, NBC og Micro Soft er gått sammen, Time er gått sammen med CNN - det skjer en gigantisk monopolisering og maktkonsentrasjon på dette område. Mitt spørsmål til statsministeren vil være: Hva kan være Norges innsats for å sikre at disse nettene internasjonalt blir tilgjengelig for alle, ikke bare for sterke maktgrupper? Og hva kan være Norges innsats for å sikre at uavhengige og samfunnskritiske grupper får en reell tilgang til nettene? Burde vi kanskje ikke i dag diskutere i detalj, men kanskje vurdere på litt sikt om det trengs en form for informasjonsstøtteordning for nettene? I det lange løp vil det sannsynligvis bety mer at Norge er effektivt representert der med kritisk informasjon enn å holde liv i hver eneste avis i Norge.Statsminister Gro Harlem Brundtland: Også her står vi jo overfor en kombinasjon av innenriks - og utenrikspolitikk. Det er klart at vår egen politikk -som vi følger i vårt eget land - som har plassert kunnskap, teknologi, spredning av informasjon og reell tilgang til innsikt og kunnskap, den tankegangen føler jo vi er viktig også i et globalt bilde. Og det er klart at det er langt fra et sånt globalt bilde vi står overfor i dag. For oss har dette med denne kunnskapskildens tilgang til alle og dette med deltakelse en klar demokratisk forankring, som igjen skal levendegjøre vårt eget demokrati. Så det har et betydelig demokratiaspekt, og jeg tror at man bryter ned barrierene mot menneskenes deltakelse i andre deler av verden gjennom den teknologi som direkte eller indirekte etter hvert når alle. Overføring av teknologi og en enda større vekt på utdanning og informasjon og retten til innsikt og kunnskap er prinsipper som også i det globale samfunn må forankres enda sterkere. Hvis vi tenker på den oppvoksende slekt, vet vi at det er der vi lettest kan komme til og det er viktigst at vi kommer til for å bidra til at verden går i en retning som vi føler vil være riktig, og som har å gjøre med å bekjempe fattigdom, skape grunnlag for menneskerettigheter og tilgang til retten til å utfolde seg, og der er kunnskap, innsikt og tilgjengelighet til de nye mulighetene helt sentralt. Jeg vil ikke her nå si akkurat hvordan alt dette skal kunne gjøres, men overføring av teknologi og et helt klart perspektiv av denne art hører med, synes jeg, i Norges rolle slik vi bruker den i alle våre internasjonale organer, og det bør vi absolutt legge enda større vekt på å få en samlet gjennomtenkning av.Kjell Magne Bondevik (KrF): Siden både statsministeren og tidligere i dag Arbeiderpartiets leder la så stor vekt på de perspektiv som ny teknologi gir også for internasjonal politikk, vil jeg i første delen i hvert fall følge opp litt på det punkt. Det er klart at det kan tegnes et bilde av at vi fort føler oss maktesløse overfor utviklingen. Jeg tror ikke det bare er teknologien i seg selv som kan skape en slik situasjon, men det er kanskje først og fremst det at vi for øyeblikket mangler et internasjonalt regelverk for bruk av slik teknologi. Hvem er det som skal styre denne teknologien? Er det store private internasjonale selskap eller er det mulig å komme inn med en sterkere grad av demokratisk styring både nasjonalt og internasjonalt? Der vil jeg gjerne oppfordre statsministeren, som har en internasjonal posisjon også, til å ta initiativ med sikte på, om mulig, å utvikle mest mulig av et internasjonalt regelverk som kan avspeile felles etiske holdninger for å styre og for, om mulig, å begrense også uakseptabel bruk av moderne datateknologi. Det er lett f.eks. allerede nå å se for seg spredning av typer informasjon som virker nedbrytende på menneskeverdet, f.eks. rasistiske holdninger, pornografi osv. Dette er et vanskelig felt, men det er desto større grunn til å gå løs på behovet for et internasjonalt regelverk med energi. (...)Statsminister Gro Harlem Brundtland: Dette med at styringen av rammene for teknologien må forankres internasjonalt, er det som er situasjonen. Og når det gjelder bruken av datanettverkene, står vi i en situasjon som minner veldig mye om den store samtalen, minner om at menneskene kan snakke i telefon, de kan snakke sammen i rom og tid, og hvordan kontrollen av det som foregår av menneskelig kommunikasjon, skal foretas, er det egentlig utrolig vanskelig å finne ut. Da tenker jeg på hvordan man skulle få laget dette regelverket, og på hvordan man skulle få det til å fungere og å kontrollere det. Vi er midt oppe i dette - ytringsfriheten og ytringsfrihetens grenser. Vi har i vårt land laget våre regler for dette, og de fleste av oss vet hvor grensene skal gå når det f.eks. gjelder rasisme, og vi har laget et regelverk for det. Jeg vil bare komme med disse refleksjonene om hva det dreier seg om når man har mange ulike kulturer og oppfatninger som sammen skal danne et slags normgrunnlag. Jeg bruker det uttrykket med hensikt, for det kommer sikkert til å gå ganske mange år før man har kommet fram til noe som vi i Norge vil føle oss rimelig komfortable med når det gjelder rammene rundt dette, men vi må delta i den debatten. I USA er det slik at Kongressen nå har vedtatt at en rekke ord på fire bokstaver, som ikke er pene, og som man lærer barn at man ikke skal bruke, skal, ifølge amerikansk lov, være forbudt å bruke på Internet. Problemet er bare at ingen kan kontrollere det.