Dag to av Andersens avhør innledes med å snakke om skam knyttet til saken. Han forteller at han har kjent på dette helt siden overgrepene og drapene skjedde, og at det er skam knyttet til overgrepene.

Avhøret dreier inn på jentene. I første avhør i 2000 sa han at han forgrep seg på den eldste, så endret han forklaring etter at han ble informert om DNA-funn på den yngste. Nå forklarer han igjen at hans oppfatning er at det var den eldste han forgrep seg på.

«Mistenkte husker at han «til en viss grad» forgrep seg på en av jentene, den han trodde var den eldste. Politiet sier de har funnet spor på den minste», skriver politiet. Politiet refererer til Andersen som «mistenkte».

Andersen synes likevel det er merkelig.

- Hodet mitt klarer ikke å slippe det helt, sier han.

«På spørsmål om skammen påvirker hans hukommelse rundt det som har skjedd, svarer mistenkte «kanskje», han vet ikke. Han har ikke tenkt på det på den måten», står det i avhørsreferatet.

I neste sekvens av avhøret gjennomgås tida like før drapene. Andersen blir bedt om å beskrive bevegelsene i Baneheia, hva han hører og ser. Han forteller at de går på en sti og hører lyden av løv i vinden.