100% diskresjon

De siste årene er det vokst fram enda en næringsvei der 100 prosent diskresjon og evne til å håndtere intim informasjon er blant de viktigste egenskapene for å lykkes. Denne virksomheten spiller en stadig viktigere rolle når beslutninger skal tas og meninger dannes. Er ikke større åpenhet det minste vi kan kreve?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da skipsrederne kjempet for å slippe skatt, hadde de flaks. De kjempet motstrøms. Så dukket tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet Tor Mikkel Wara opp. Med rederpenger i lomma gikk han til gamle venner på Stortinget. Utbryterne fra Frp, Fridemokratene, satt på vippen i spørsmålet om rederskatt og var sterkt i tvil om hva de skulle stemme. Men da saken ble behandlet i stortingssalen, stemte de som redernes venner. For denne jobben ble det ifølge Hans Geelmuyden betalt om lag 150000 kroner - riktignok var regninga på bare 25000 - men det er jo grenser for hvor mye man tar for å snakke med venner. For rederne var samtalen verdt langt mer enn de 150000 kronene de betalte. Denne historien hadde fortsatt vært hemmelig dersom Dagbladet ikke hadde skrevet om den.

  • Tor Mikkel Wara er en dyktig aktør som gjør jobber mot betaling, noe han har til felles med de fleste av oss. Han representerer en ny maktelite. Og historien om rederne illustrerer hvordan skjult lobbyvirksomhet, personlige relasjoner og feit betaling påvirker, ja, kan avgjøre, viktige politiske beslutninger. Når politikere og journalister er de mest attraktive for informasjonsbransjen, er det hovedsakelig av to grunner: De har detaljkunnskap om og forståelse for de politiske og byråkratiske irrganger, og de kjenner statsråder, stortingsrepresentanter og andre beslutningstakere så godt at de kan ringe og si: - Hei du, det er meg. Jeg lurte på den saken om... Men som regel trenger de ikke snakke med beslutningstakerne, de vet intuitivt hvem som mener hva.
  • Det er ikke noe nytt at vennskap og personlige samtaler bak lukkede dører kan avgjøre saker. Vi kjenner uttrykket «noen av oss har snakket sammen» fra Gerhardsens dager. Det nye er at slike relasjoner og vennskap utnyttes mot betaling til fordel for partsinteresser.
  • - Jeg har veldig stor sans for å holde mine kundeforhold hemmelig, sier Finn Kristensen, som mangedoblet lønna da han gikk fra å være statsråd i Gros regjering til å være superlobbyist. Det er behagelig for Kristensen at lista over oppdragsgivere er hemmelig. Åpenhet ville antakelig gjort det synlig for alle at mannen tjener gode penger på å pleie kontakten med gamle bekjentskaper i politikk og næringsliv fra sine år som næringsminister. Det kunne vært direkte pinlig.
  • Hva er det som gjør atmange av de flinkeste politikerne og skarpeste journalistene går til Geelmuyden.Kiese og andre byråer? Penger, selvsagt. Men for all del, jobben byrsikkert på faglige utfordringer, og den gir makt. Likevel er politikken blitt en slags opplæringsanstalt før man går ut for å tjene store penger. Sju magre år i politikken med en normal lønn på 300000- 400000 etterfølges av sju feite år hos Geelmuyden.Kiese med det dobbelte i posen.
  • I et stadig mer komplisert samfunn vil det være et voksende behov for den spisskompetansen informasjonsagenter har. Det er selvsagt et demokratisk problem at de rikeste har råd til de beste rådene. Og det er et demokratisk problem at større deler av den politiske kampen foregår i bakrommet ved hjelp av listige planer. Vi kan ikke forlange at bransjen legges ned eller at byråene skal slutte å gjøre jobben sin. Men vi kan forlange større åpenhet slik at virksomheten blir kontrollert gjennom offentlighetens søkelys. Det er det politikerne som må sørge for.
  • Bondevik-regjeringen oppnevnte i vinter utvalget som skal gjennomføre en ny maktutredning. Professor Øyvind Østerud som skal lede arbeidet, sier til Dagbladet i dag at de vil granske framveksten av informasjons- og påvirkningsbransjen i et maktperspektiv. Østerud har åpenbart skjønt at det er makt og innflytelse dette handler om.