1000-årskampen

Det må ikke en Sharon eller Arafat til for å lage påskebråk i Jerusalem. Det klarer 13 konkurrerende kirkesamfunn godt selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I SNART 2000 år har pilegrimer trosset fare og krig på veien til Jerusalem. Også i år blir det trangt om saligheten i Gravkirken; den mørke kirken over Golgata. Av og til ender det med kamp mellom kirkens ulike voktere. Jeg så det selv for tre år siden. En prosesjon med uerfarne fransiskanermunker kom syngende inn porten: en dødssynd. Inngangspartiet har i hundrevis av år vært armensk-ortodokst domene. Fransiskanerne utfordret det aller helligste i denne kirken: status quo. Ortodokse munker gikk til kontant forsvarskrig mot okkuperende katolikker. Det var som å se det store skismaet mellom øst- og vestkirken utfolde seg på nytt, denne gang på tørre nevene så munkekappene flagret.

DET ER SNART 1700 år siden den første gravkirken ble reist, 1700 år med bråk. Og det er ikke muslimer eller jøder som har bråket, men de mange konkurrentene om den rette kristne tro. Da korsfarere fra vest inntok byen i 1099, slaktet de kirkens voktere fra øst. Kampen om helligdommen har bølget fram og tilbake siden kirken ble grunnlagt. Først da muslimske ottomanere tok makta i Jerusalem, ble det fra 1500-tallet en slags orden i galskapen. De sørget for å tildele ulike kirkesamfunn kontroll over forskjellige biter av Gravkirken. Selvfølgelig mot god betaling. Det er i dag ikke vanskelig å se hvem som kom dårligst ut, det var de etiopiske kopterne. De fikk en liten flik av taket. Ellers er de der de fleste, med unntak av nymotens protestanter. Da anglikanere og lutheranere slapp inn i Jerusalem utpå 1800-tallet, fordi ottomanerne hadde behov for å blidgjøre England og Preussen, var Gravkirken for lengst full.

SOM PALESTINERE og israelere har slåss om retten til land siden opprettelsen av staten Israel, har katolikker, ortodokse, koptere, og etter hvert en del andre sjatteringer, slåss om retten til å kontrollere fotsporene etter Jesus. Forskjellen er at de kristne har holdt på så uhorvelig mye lenger. For kirkevokterne er krigen mellom Sharon og Arafat et forbigående kapittel i den evige kampen om monopol over Det hellige land. De lever i sin egen 1000-årsverden, noen av dem kan knapt navnet på dagens palestinske og israelske ledere. Russisk-ortodokse ledere er russere, de gresk-ortodokse er grekere, og de katolske lederne kommer fra Vatikanet. Den katolske patriarken i Jerusalem er riktignok for første gang palestiner, men lokale kristne har i all hovedsak vært statister i det store kristne spillet.

1000-ÅRSPERSPEKTIVET til kirkens voktere fikk president Clinton merke for noen år siden. Som første amerikanske president skulle han på besøk til Israel og Det palestinske området. Den gudfryktige skjørtejegeren ville innom Fødselskirken i Betlehem. Tre uker før besøket kom en amerikansk delegasjon til kirken. De skulle fortelle kirkens voktere om sikkerhetsopplegget. En gresk-ortodoks biskop, en armensk-ortodoks prest og en fransiskaner møtte den amerikanske delegasjonen. Amerikanerne la i detalj ut om hvordan kirken skulle undersøkes i forkant av besøket, med bombehunder. De tre kirkevokterne ristet på hodet. De ville ikke ha urene hunder inn i kirken. Amerikanerne gjorde seg viktige, det dreide seg tross alt om USAs president. Clinton gikk dessuten i kirken hver eneste søndag, og alle kirkene han besøkte ble undersøkt av hunder. Den greske biskopen tok ordet. Han fortalte med rolig stemme at verden hadde sett mange konger og presidenter, men bare en Jesus Kristus, og han ble født der de sto. Denne Clinton var velkommen, men uten hunder. Og slik ble det.

KAMPEN OM monopol på Det hellige land er en forbannelse. Dagens israelske og palestinske ekstremister slåss for eneretten til Jerusalem og byens tilstøtende herligheter. Mange har gjort det før dem, og mange kan komme til å gjøre det etter dem.