120 milliarder i smøring

Regjeringens «svindyre» bru fra gammel til ny pensjonsordning er ikke så dyr når vi sammenlikner med alternativene, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er nærliggende å hevde at regjeringen med gårsdagens forhandlingsløsning og Afp-reform har kjøpt seg fred og politisk støtte. Utsiktene til en mulig streik hvor regjeringen og spesielt Ap kom i konflikt med sine egne var dystre. LO brukte dette kortet for alt det var verdt og fikk gjennomslag for nesten alle sine krav. Nå er «alle» lykkelige. Roar Flåthen har bestått svenneprøven og har styrket sine sjanser til å bli valgt som LO-leder på kongressen neste år betraktelig. Jens Stoltenberg har sikret Afp-ordningen varig liv og håper på takksigelser fra velgerne for dette. Engstelige seniorer kan se fortrøstningsfullt fram mot avslutningen på yrkeslivet, hvor de i praksis får økt valgfrihet og relativt gode pensjonsvilkår. Men var seieren så dyrekjøpt som opposisjonen vil ha det til? Relativt sett?

En utgiftsøkning på 2,5 til 5 milliarder kroner i året eller samlet 100-120 milliarder kroner fram til 2050 for å gjennomføre pensjonsreformen er selvsagt en god slump penger. Men merutgiftene er små sammenliknet med de innsparinger regjeringen ser for seg. Innsparingen kommer ved at pensjonene i framtida ikke skal øke like mye som lønningene, og ved den såkalte levealdersjusteringen som krever at folk må jobbe lenger for å få full pensjon eller nøye seg med litt mindre pensjon. 38 milliarder kroner hvert år er de beregnede innsparingene per år når vi nærmer oss 2050, ifølge Stoltenberg.

Milliardsummen som opposisjonen hisset seg opp over i går er med andre ord en nødvendig utgift til inntekts ervervelse. Den er sukringen av en bitter pille. Og den bitre pillen er at framtidige generasjoner må velge om de vil jobbe litt lengre og få høyere pensjon eller gå av tidlig og få mindre i pensjon. De fleste har tatt det inn over seg at den demografiske utviklingen krever det. Mens det i 1967 var nesten fire yrkesaktive bak hver pensjonist vil det i 2050 være 1,7. Derfor må det innstramminger til i selve systemet.

Målt mot de skattelettelser som opposisjonen normalt lover foran valg, og gjennomfører i posisjon, er også merutgiftene til den nye folketrygden små.

Vi kan også sammenlikne resultatet med en situasjon der det var umulig å få oppslutning om en pensjonsreform. Skattene ville øke. Folketrygden ville miste legitimitet blant dem som klarer seg uten og dermed stå i fare for å bryte sammen.

«Man måste jämföra», som gutten i filmklassikeren «Mitt liv som hund» uttrykte det. Han mente at tross alt hadde hunden Laika, som på slutten av 50-tallet ble sendt ut i rommet uten returbillett, hadde det verre enn ham. Alternativene til gårsdagens løsning kunne vært atskillig verre både for folk og myndigheter.

Kort oppsummert innebærer gårsdagens enstemmig anbefalte forhandlingsresultatet følgende: Afp-ordningen sikres fortsatt liv. Alle vil kunne gå av ved 62 år uten å tape i forhold til dagens ordning. Det vil være full adgang til å kombinere arbeid og pensjon. Den enkelte bestemmer selv om man vil ta ut opparbeidet pensjon og om han/hun vil jobbe ved siden av. De som velger å jobbe lenger enn til fylte 62 år vil tjene på det. De første kullene som blir aktuelle for den nye Afp-ordningen, født fra og med 1948 til og med 1962, vil nyte godt av en kompensasjonsordning. Men de som er yngre enn 45 år i dag, mister kompensasjonen og må klare seg med noe lavere pensjonsytelser enn de som er eldre.

Uansett vil mange klage og syte, særlig de som av ulike motiver har bestemt seg for å være mot reformen. Hvis regjeringen får aksept for gårsdagens forhandlingsløsning hos forlikspartnerne Høyre, Venstre og KrF på Stortinget, vil det være to erklærte grupper som er i opposisjon: På ytterste høyre, Siv Jensen og hennes Frp som ikke var med på fjorårets forlik i Stortinget om pensjonsreformen. På ytterste venstre: dem vi på noe flåsete vis kaller Afp-ml, venstreopposisjonen i LO som synes det framforhandlede resultat er et svik og en katastrofe, men som også er imot hele pensjonsreformen, dens logikk og dens virkemidler. Begge fløyer er i stand til å drive kampanje for sitt syn, og i dette spørsmålet vil de hver for seg ha nytte av hverandres bestrebelser. De utgjør en vanhellig allianse som vil kunne helle atskillig malurt i Ap- og LO-toppenes festbeger.

Men de klarer neppe å torpedere ordningen. LO-medlemmer og «folk flest» kan like gjerne komme til å juble over en valgfrihet og muligheter de nesten ikke har drømt om. Vi skal se de ler hele veien til Nav-kontoret.