135 års mullaløfting

Hvis ikke Shabana kan løfte en mulla, settes strek over en av våre beste tradisjoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN FØRSTE MULLA

Dagbladet løftet, var biskop Johan Christian Heuch (1838- 1904). Men i virkeligheten ble avisa skapt for å løfte mullaer av ulike slag. For gjennom sine 135 år har Dagbladet vært en del av den åndsretning som kalles kulturradikalismen, men som i bredere forstand handler om fornuft og vitenskap, med sterk tro på opplysning som middel mot fordommer og okkultisme. Det er en stolt norsk tradisjon. Den har vært kritisk særlig til kristendommen i mange av dens utgaver, men også mot dogmatiske utgaver av sekulære trosbygninger: kommunisme og fascisme.

KAMPEN FOR DEN

fri tanke har ikke vært noen idyllisk diskusjon. Mange av de mullaer som ble angrepet - enten de var biskoper eller kapellaner, professorer eller diktere - påberopte seg både verdighet og respekt, for sin tro, for sin stilling og for seg selv som individ. På den annen side var ikke fundamentalistene tafatte selv heller. Biskop Heuch holdt foredrag om Vantroens Væsen, og fikk svar i Flekkefjord Budstikke fra G. Chr. Naadeland, som ble dømt for blasfemi og fratatt stillingen som politibetjent og vaktmester. Biskopen førte en voldsom kamp mot parlamentarismen og mente den stred mot skaperverket. Han var også en systematisk motstander av kvinnefrigjøring. En annen biskop, Johan Lunde, var en yndlingsfiende i 1920-åra. Han ble portrettert av Paul Gjesdal, som innledet slik: «Med ham ble den første avgjorte undermåler biskop i Norge». Han hørte hjemme «...som utkaster i en religiøs bar i det ville vesten». I det hele tatt likte kulturradikalerne å formulere seg skarpt og til tider nådeløst. Helge Krog dyrket personforfølgelse systematisk. Da hadde polemikken størst virkning.

SLIK HAR

kulturradikalismen stått i et spent forhold til en annen verdi vi også setter høyt, nemlig toleransen og menneskers integritet. Kulturradikalerne mente at toleranse gjorde polemikken vassen. De måtte derfor fra tid til annen tråkke på individet i kampen for individet. Det kan selvsagt være legitimt når motstanderen representerer en undertrykkende intoleranse, slik religiøse og ideologiske fanatikere gjør. Derfor forundres jeg over de mannlige debattantene som har tatt ordet etter Shabanas løft. De er så opptatt av Krekars krenkede verdighet og påberoper seg menneskerettighetene. Til og med Erling Fossen, som jo ellers representerer den grenseløse frekkhet i sin omgang med maktmennesker, tar mullaen i forsvar, om jeg leser ham rett. Det ser ut til at det går en grense for bevaringsverdig verdighet i indre Middelhav et sted. Men hva er det egentlig mullaen har innenfor dressen som er så ukrenkelig at det ikke går an å utfordre ham i polemikk, enten det er med ord eller med symboler, slik Shabana gjorde?

I DAG ER

de fleste påbud fra ei fortid der kirkens bud var statens bud brutt ned her i landet takket være de liberales kamp for fornuftens primat. Da jeg vokste opp, var vi omgitt av en lang rekke mer eller mindre klart uttalte regler og konvensjoner som hadde sitt utspring i kirkelige krav. Kvinner kunne f.eks. ikke bli prester, og samboskap, «fri kjærlighet», var lovstridig. I slutten av 1960-åra kom den siste bølgen av antiautoritært opprør. Den var en fortsettelse av den linja som startet med Voltaire. Etterkrigstidas rester av oppblåst og formell autoritet ble angrepet, og på 1970-tallet kom kvinnene og forlangte reell likestilling. Men fortsatt har vi en blasfemiparagraf og likestilling er ikke virkeliggjort.

NÅR JEG LESER

Henrik Thune og Sverre A. Christensen i Dagbladet sist torsdag i polemikk med Sissel Benneche Osvold og Marie Simonsen, undrer jeg meg på hvor de unge herrer har vært i historietimene. Hadde de vært våkne, ville de visst at kvinnesaksbevegelsen ble startet av Dagbladets grunnlegger og første redaktør, Hagbard Berner, med støtte av en rekke kvinnelige aktivister fra middelklassen som dels var knyttet til Dagbladets redaksjon. Dagens kvinnelige kommentatorer reagerer derfor i avisas beste tradisjon når de tar avstand fra representanter for en nyankommet, men akk så velkjent og tradisjonell kjønnsundertrykkende religion vernet av regler og lover utstedt av Gud, Allah eller hans profet.

TEOLOGEN REINHOLD NIEBUR

har sagt at «den verste form for korrupsjon er den korrupte religion». Fundamentalisme ender ofte i korrupsjon. Her går det en linje fra paver til ayatollaer, fra middelalderens jesuitter til vår tids dogmatiske islamske mullaer og kristne TV-evangelister. Sånne må løftes og troen bekjempes, i den fri tankes navn.