14 år med Dis-sing

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«En film med både sterke og mindre sterke sider», uttalte Vebjørn Sand på premierefesten til «Dis» på det legendariske 90-tallsstedet Head-On 17. februar 1995. Pressen hadde vært nådeløs mot tvillingbrorens debutfilm. Slakten var så å si enstemmig. Arbeiderbladets Harald Kolstad hadde for anledningen innført terningkast 0. VG hengte ham ut på forsiden. Regissøren selv fikk trøst av sine foreldre, ifølge VGs utsendte festreporter. Filmens blonde skjønnhet, den stadig karriereklatrende Siv Stubsveen, orket ikke engang å ta turen til utestedet i Rosenkrantz’ gate.

Om det var noen som lo og fniste i det skjulte i kjelleren på Head-On denne kvelden, vites ikke. Men filmen de hadde vært og sett – så oppriktig den enn var ment å være – viste seg raskt å ha større komisk, enn melodramatisk potensial. Muligens syntes de synd på den unge entusiasten, som hadde satset egne penger på det som jo bare måtte bli en gedigen flopp. Men Aune Sand trengte ingen trøst. Noen måneder seinere var filmskaperen blitt millionær, ansvarlig som han var for en av tidenes største norske filmsuksesser, målt i avanse på investerte kroner.

Hvordan kunne det skje? Norsk film hadde jo fram til det hatt sin andel av kalkuner, uten at de ble kommersielle fulltreffere av den grunn?

Aune Sand hadde rett og slett ufattelig flaks med timingen. Noen få måneder tidligere hadde Quentin Tarantino lært det norske folket å le seg skakk av brutal vold med «Pulp Fiction» (1994). Ved inngangen av året spådde VG: «I 1995 er bisarr humor, galgenhumor og ironi ungdomsspråket», og siterte videre reklamemannen Alf Bendixen som hevdet at «ironi er denne generasjonens uttrykksmåte (...) Det handler om å overleve med et flir». I en knusende dom over sin egen moralforvitrete samtid skrev daværende kulturkommentator i Aftenposten, Håkon Harket: «Vi befinner oss med andre ord i ironiens eksil. Intet er lenger sant. Det er i høyden ’sant’ eller interessant. Når det så dukker opp en troskyldig amatør og lager en patetisk film, brer det ironiske smilet seg på tvers av hele det norske kongeriket». Harket siktet selvsagt til Aune Sands egenfinansierte epos. Omtrent samtidig med at filmen gikk i null ¬ godt drevet av stadige stappfulle saler i Klingenberg-kjelleren – hadde Harald Eia og Bård Tufte Johansens nyskapende humorprosjekt «Lille Lørdag» premiere på NRK.

Kultfilmer har det ikke med å bli nettopp det før flere år etter sin premiere. Men nittitallet var kultfilmens, eller rettere sagt, campfilmens tiår. I skjønn forening med den ironiske bølgen som skyllet over landet, spratt det opp kultfilmklubber i de største byene som serverte latterlige fadeser fra filmens historie til et ungt og harselashungrig publikum. Det var på nittitallet Øyvind Vennerøds pekefinger mot narkotika «Himmel og helvete» (1969) ble kjent for et nytt publikum. Å kunne sitere fra Wam og Vennerøds «Lasse og Geir» (1976) var plutselig en verdifull kulturell markør.

Og sitatvennlig, det var i aller høyeste grad «Dis». Bare ei drøy uke etter premieren kunne avisene melde om at flere publikummere allerede kunne deler av kjærlighetsdramaet utenat. Noen setninger satt ekstra godt: «Jeg visste at jo lengre jeg ventet, jo kortere var det til han kom», «Ingen andre kan leve mitt liv» (gjerne etterfulgt av en “Thank God!"-kommentar fra publikum), samt «Måker lettet og fløy utover vannet, som om de skjønte at vi ville være alene».

Det ble en greie å se «Dis». Vennegjenger så filmen før de skulle på byen. Stemningen i salen var ofte hysterisk. Til tross for at filmen aldri ble vist særlig seinere enn klokka 21, hadde Sands 70-minutters debut blitt Norges første «Midnight Movie».

Fenomenet oppsto på 60-tallet i USA, der billige b-filmkuriositeter ble vist midt på natten av fjernsynskanalene. Noen driftige kinoer så et marked, og begynte å sette opp b-filmer midt på natten. Unge mennesker som var lei av hollywoodfilmenes pregløshet, strømmet til motkulturelle midnattsvisninger av «Reefer Madness» (en nær slektning av «Himmel og helvete»), Ed Woods’ «Plan 9 From Outer Space» og den komplett uforståelige «El Topo».

Det hele toppet seg på midten av 70- og begynnelsen av 80-tallet med fanbasen rundt «The Rocky Horror Picture Show» (1975). I storbyer som New York og London gikk filmen kontinuerlig i mange år. Folk kom igjen og igjen, og husket dialogen i den outrerte filmen utenat. Det var nettopp publikums deltakelse under visningene som utgjorde store deler av showet. Folk skrek, sang, og kastet ris. Fremdeles vises filmen for entusiastiske kinogjengere i flere amerikanske byer, hver eneste helg.

Etter hvert som Midnight Movie-fenomenet ble stadig mer mainstream utover 80-tallet, begynte også nordmenn å interessere seg for disse mer bisarre filmhistoriske kuriositetene. Men inntil «Dis» var slike visninger sjeldne og temmelig obskure, bortgjemt på landets universiteter og høyskoler. Det var først med lanseringen av Aune Sands film at det norske publikummet kunne – og var modent for å – nyte en saftig kalkun på vanlige kinoer. Igjen og igjen.

Ut fra all pressedekningen og oppmerksomheten som ble filmen til del, skulle man kanskje tro at «Dis» var en publikumssuksess på linje med de mest sette norske filmene i historien. Men det er milevis fra virkeligheten. Filmen ble aldri vist i flere enn fire kopier, og selv om den gikk på kino i Oslo i et halvt år, og de tre andre eksemplarene turnerte rundt i resten av landet (unntatt Bergen, der kinosjefen nektet å vise den), endte det totale publikumstallet på skarve 22 000. Det er en femtedel av hva «Fritt vilt 2» spilte inn i løpet av en helg. Likevel, når filmens totale kostnader bare var på drøye 400 000, gir selv så lave publikumstall en svært pen avkastning.

Våren 1995 må ha vært en underlig opplevelse for 28-årige Sand. Her har du lagt hele sjela di i en film, blottstilt dine innerste følelser og refleksjoner. Og det du får tilbake er hoderysting, hånlatter, kjendisstatus og hundretusenvis av kroner. Fredrikstadgutten må ha vært usikker på hvordan han skulle møte det gryende fenomenet og den paradoksale situasjonen. Gang på gang insisterte den bråkjekke regissøren på at filmen var et mesterverk, og at han selv var et misforstått geni. Han ønsket ikke selv å være til stede under visningene, og var oppgitt over all medieomtalen, som han mente tiltrakk seg de skadefryd, og skremte bort de han egentlig ville nå. Men det hele snudde etter at publikummer nummer 6000 hadde løst billett. Fra da av gikk alle nettoinntekter rett i Sands lomme. Filmskaperen anla en mer selvironisk – om enn ikke mindre sitatvennlig – tone, presenterte gjerne selv filmen foran publikum, og begynte å uttale at flere av de komiske elementene i filmen var fullstendig tilsiktet.

14 år etter premieren har den hysteriske og ironiske latteren fra Klingenberg-kjelleren stilnet. Når nå «Dis» vises igjen, kan vi muligens lettere få øye på filmens kvaliteter. «Det er noe vakkert over mennesker som gjør det de elsker – uansett hvor forfeilet det er – og forblir optimistiske og entusiastiske, mot alle odds», har filmregissøren Tim Burton uttalt om sin favorittregissør, kalkunkongen Ed Wood.

Det kunne like gjerne vært sagt om vår egen Aune Sand.