2. april i Ramallah

Dette er den femte dagen i totalt mørke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kildene til informasjon er fremdeles begrenset til telefonsamtaler med venner som bor i ulike deler av Ramallah. Det eneste jeg kan bekrefte er at israelske soldater stormet teateret Al-Qasaba i sentrum av byen. De ødela alt som kunne ødelegges. Ironisk nok var dette det eneste stedet her omkring hvor folk kunne oppleve dramakunsten. Enda mer ironisk: Teateret ble finansiert av en fransk, jødisk kvinne som var glad i kultur og som ønsket å skjenke det palestinske folk en gave.

De mange ryktene skaper økt frykt. Fly har angrepet Ramallah i hele natt. Noen få journalister tok sjansen og krøp nær de militære målene vest i byen. Ikke uventet består målene av hovedkvarterene til de palestinske sikkerhetsstyrkene. Lokalene ble bygd med støtte fra USA. Situasjonen er kritisk, ettersom nesten fire hundre mennesker befinner seg inne i bygningene. Ifølge nyhetsmeldinger er rundt 60 av dem kvinner. Enkelte har visstnok barna sine med seg. De nekter å overgi seg. Jeg tenker at kanskje dette blir et palestinsk Masada. Historien gjentar seg. For noen merkelige skapninger vi mennesker er.

Enkelte familier har klaget sin nød og sagt at de ikke lenger kan leve uten sine døde. De vil ha muligheten til å få dem begravd. Alt regnet og den uventede kulden skaper enda et slags fengsel. Telefonen ringer som vanlig. Venner fra ulike verdensdeler er urolige. De ringer fra Norge, Tyskland, Frankrike, Danmark og USA. Men også fra Israel, deriblant forfatterne David Grossman og Amos Oz.

Vi snakker om krig - et galskapens system som drives av militærmakt og hevn. Amos Oz nevner også det destruktive «ansiktet» til selvmordsbomben i Netanya, den som tok livet av tjue mennesker. Og det er sant, selvfølgelig. Men jeg er redd denne krigen mot de palestinske områdene ikke kommer til å gjøre slutt på all volden. Vi må også ta i betraktning følgene av den israelske okkupasjonen.

Selvmord er i utgangspunktet en psykologisk tendens til å ville ødelegge «jeget». Her i dette området finnes en tendens til å ville ødelegge både «jeget» og «de andre». Det har blitt sagt mye om hvor inhumane selvmordsaksjonene er, men ingen snakker om årsakene til at de forekommer.

Om man har militær makt, kan man drepe «de andre» og redde seg selv. Om man ikke har militær makt, dreper man både seg selv og «de andre». Er ikke dette en forferdelig ting? Men samtidig kommer de israelske aksjonene til å skape stadig flere unge selvmordsbombere som ikke trenger oppmuntring fra terroristorganisasjoner. De får allerede nok næring fra hatet og ydmykelsen.

Uansett, dette er ikke ei tid da folk har mulighet til å vurdere sine handlinger på en grundig måte. Dette er ei tid da vi bare tenker på om morgendagen vil bringe mer håp. Om det er nok mat til barna. Ei tid da vi må overbevise ungene om at det ikke er nødvendig å drikke melk. Holde dem engasjert i lek og ikke la dem stille for mange spørsmål om hva som egentlig foregår. Skjerme dem fra alt hatet. Smile, være modige. Sannelig, det er vanskelig.