2. generasjons tekst-tv?

Bruk av Internett er i dag for billig, og dette medfører at nettet er i ferd med å kveles av trafikkork. Å fjerne tellerskrittene på telefonsamtaler for å øke surfingen, slik Carl Størmer argumenterer for 15. juli i artikkelen «Få Norge på nettet: fjern tellerskritt», kan ha uheldige bivirkninger. Det kan bidra til at Internett forblir en oppslagstavle eller en 2. generasjons tekst-tv for tålmodige brukere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

World Wide Web er for lengst omskrevet til World Wide Wait. I tiden man er oppkoblet til nettet betaler brukerne det samme om de sender interaktiv video mellom studentfester i Norge og USA eller om de leser Dagbladets forside. Dette til tross for at førstnevnte aktivitet beslaglegger betydelig mer nettressurser enn avislesning. Når så nettressursene er knappe, kan min surfing skape venting og forsinkelser for andre. Resultatet blir at pengesterke (men utålmodige) brukere i næringslivet finner Internett for tidkrevende. Tjenester som telemedisin, fjernundervisning, videokonferanser og online børsinformasjon, som både har stor velferdsmessig og kommersiell verdi, kan heller ikke distribueres over et nett som plutselig kan bli lammet av trafikkork.

For lavt

Sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv tilsier dette at bruken av Internett prises for lavt i de perioder hvor det oppstår køer og ventetid. Brukerne bør bli belastet for den ulempen de påfører andre i form venting og frustrasjon. Satt på spissen bør det bli dyre dråper kaffe for en bedrift som overvåker kaffetrakteren med et web-kamera hvis dette medfører at en spesialist i Oslo ikke kan gi assistanse til en lege på sykebesøk i Finmark.

I påvente av et bedre system som belaster brukerne for ulempen de påfører andre, virker det lite fornuftig å fjerne tellerskrittene på lokalsamtaler. Inntil videre er samtaleprisen per minutt eneste mekanisme som hindrer at brukerne lar unyttige underholdningstjenester surre og gå mens man har andre gjøremål. I USA, hvor brukerne lenge før Internetts inntog kunne velge et abonnement med bare faste avgifter for lokalsamtaler, er dette blitt et problem. Mange hevder at ordningen neppe ville blitt innført i dag.

Demokratisk

Et argument som stadig bringes til torgs, blant andre av Carl Størmer, er at en ren fast avgift på lokalsamtaler er en rettferdig og demokratisk ordning fordi surfingen ikke begrenses. Dette er et betydelig paradoks, og kan illustreres ved følgende eksempel. På restauranter kan man ofte velge mellom en buffet og à la carte. En buffet har en høy fast avgift, men det er ingen begrensning på forbruket. Velger man à la carte må man betale ekstra hvis man vil ha mer når tallerkenen er tom. I en slik situasjon vil storspisere velge buffet, mens mer småmette velger en à la carte rett. Likeledes kan man i USA velge mellom en «buffet-takst» for lokalsamtaler med en ren fast avgift og en ordning slik vi har i Norge. Å argumentere for at en «buffet-takst» skal komme «småspisere» av Internett-ressurser til gode virker her noe søkt.

Velge

Hadde det vært nok ressurser i Internett til alle, kunne man gjort som i restaurantbransjen: La folk velge mellom buffet og à la carte. Deregulering og økt konkurranse har også økt valgfriheten i telemarkedet. I Internett er det imidlertid ikke ledig plass til alle til enhver tid. I perioder med knapphet på mat er det vel tvilsomt om noen vil argumentere for at en buffet («spis så mye du vil!») er en rettferdig, demokratisk eller velfungerende ordning?

Det er påfallende få barnefamilier og pensjonister som argumenterer for at tellerskrittprisene stenger dem ute fra Internett. Skytset mot tellerskritt på Internett-bruk kommer i første rekke fra «storspisere» av nettressurser. Naturlig nok ønsker de seg en «buffet-takst». Ved å skyve barnefamilier og pensjonister foran seg, kan de argumentere for at en slik fast avgift må settes så lavt at ikke småbrukere stenges ute. Sett fra en «storspisers» ståsted er dette forståelig retorikk. Men rettferdig og demokratisk?