20 år med Django

Navn: Jon Larsen Alder: 40 Yrke: Musiker, maler, platedirektør

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Akkurat nå er det julaften og 17. mai på æ$180åen gang for alle string-swingfrelste, for nå arrangeres den årlige Django-festivalen i Oslo i to dager på rad. Primus motor i år som alle andre år er Jon Larsen, selv strålende gitarist i Hot Club de Norvhge, platedirektør i enmannsforetakendet Hot Club Records, begavet maler og vennlig sjel.

Det er Larsens fortjeneste at Robert Normanns innspillinger er bevart for ettertida. Tre CD-er med Norges største jazzgitarist har Larsen møysommelig samlet og utgitt. Det er blitt et verdig minnesmerke over denne selvlærte virtuosen som takket nei til flatterende tilbud fra Svend Asmussen og andre internasjonale jazzstorheter.

Det var Larsen som lanserte Mari Boine, bluesgitaristen Knut Reiersrud og Morten Gunnar Larsen. I alt er det blitt cirka 150 utgivelser i de 17 åra han har holdt på. I tillegg har han spilt inn plater i Japan, Argentina og i flere europeiske land.

Men det var maler han skulle bli da han som 16-åring dro til Barcelona for å oppholde seg i nabolaget til Salvador Dali.

- Om man maler eller spiller, så holder man gjerne på med det samme «bildet» hele livet, prøver å finne det umulige. For meg har det vært et kreativt vekselbruk: Når jeg konsentrerer meg hardt om bildene, da tyter musikken ut. Og omvendt. Både musikere og malere bruker kontraster, glatte flater og disponerer flaten, enten det er bilder i en avgrenset ramme eller lyd på en begrenset tid, sier han.

Det begynte med bandet Løver og Tigre på Østerås i Bærum. De første grepene lærte han av Jan Ø. Helgesen i TV2, som den gang var gitarlærer i Østerås fritidsklubb. - Jeg forsto straks at jeg sto ovenfor et talent. Jon skjønte gitarens fysiognomi og sjel, forteller han. Men det var legenden Django Reinhardt som viste veien til gitarjazzen og sigøynerkulturen.

- Det er klart jeg blir deprimert når jeg ser hvordan sigøynere mishandles, spesielt i Øst-Europa, hvor de jages og drepes uten lov og dom. Men de har en helt unik kultur, og jeg er overbevist om at den og sigøynerne har framtida for seg, sier han.

Plateutgivelsene har ikke gjort ham rik, summa summarum har det gått i null. Det er spillejobbene som gir salt i grøten. På spørsmål om hva som har vært den morsomste jobben, svarer han alle. Den plata han er mest glad for å ha gitt ut, er «Blåmann» med Chet Baker og Jan Erik Vold.

Men først og fremst er det Django-festival.